Kjære snille Johanne.
Så er du ikke hos oss mer.
På sykehjemmet ble jeg kjent med deg, og var innom ofte når jeg vasket.
Du var alltid så blid, så jeg kalte deg solstråla mi.
Du var glad i blomster, og vi prata alltid om plantene og blomstene på rommet ditt, når jeg var innom deg. Og så "guta mine", som du sa om gutta i familien. Du hadde bilde av dem på rommet ditt. Husker du sa: Ja sjå på guta mine, er dem itte fine da Men så har dem ei fin gammeltante og da! Da lo vi veldig, lenge etterpå! :)
Satt de andre og halvsov i stua, var det alltid Johanne som var våken.
Og ved den faste plassen ved vinduet satt du og så inn på kjøkkenet.
Hver dag jeg vaska i 3. så dansa jeg alltid på kjøkkenet, og du lo. Hver gang :)
Vi bladde i naturboka med bilder, og du fortalte om slåtten på Nordstrøm.
Der var du med, og bildene fikk deg nok tilbake til en ungdoms vår.
Kjære snille Johanne, alle er vi redd for å bli glemt, men jeg tenker på deg hver gang jeg
vasker rommet "ditt", selv om det bor noen annen der nå.
Det er liksom Johanne sitt rom det.
Savner deg, hvil i fred. <3
En siste hilsen fra Marianne renholder.