John Ragnvald Eldøy

John Ragnvald ble født i Sharon, Pennsylvania i USA den 1. november 1926. Foreldrene var Ragna og Svein Eldøy. Han var deres første barn. To år senere ble broren Arne født. Ragna og de to sønnene dro tilbake til Norge høsten 1929, fordi Ragne ble syk. Faren ble igjen et par måneder for å få avsluttet det som trengtes. Ragna døde den 16. april 1930. Hun ble bare 32 år gammel. John mistet moren sin da han var 3 år og broren Arne var nesten 2 år. De neste årene bodde John og Arne i Porsgrunn hos mormoren, tante Astrid og tante Sofie som ble kalt Sossen. Tantene var søstrene til Ragna. Astrid stelte hjemme, mens mormoren og tante Sossen jobbet begge to som fotografer i familiebedriften Fotograf-forretning Nielsen. Astrid og Sossen var barnløse, og guttene ble tatt vare på som om de skulle vært deres egne barn. John sa selv at de hadde det veldig bra, og at han ble bortskjemt de årene i Porsgrunn. Guttene ble raskt vant til å bli fotografert. Det ble tatt mange bilder av dem både ute i hagen og i fotostudio. Ett av disse bildene ser dere på baksiden av programmet. Bildet ble tatt da John var tre år. Gjennom årene ble det tatt mange flotte bilder av John og Arne. Svein fikk seg etter hvert arbeid i Oslo, og fikk leie 2. etasje i et av husene på Manglerud gård. John og Arne flyttet fra mormoren og tantene i Porsgrunn til faren i Oslo. Svein fikk søsteren sin Jenny til å bo og stelle for seg og guttene. John ble skolegutt og begynte på Østensjø skole. Da John var 10 år, flyttet de til Kolbotn. Faren hadde giftet seg på nytt med Rakel Kristiansen. De bodde først på Tangen. Senere bygde de seg hus i Strandliveien. Familien flyttet dit da det stod ferdig etter et par år. Det ble ikke flere barn i familien. Brødrene John og Arne utviklet et sterkt og godt søskenbånd og vennskap. Dette beholdt de gjennom hele barndommen og sitt voksne liv. John var aktiv i speideren og drev med orientering. Etter barneskolen gikk han på realskolen på Kolbotn. Krigen kom og preget tenåringslivet. Han ville utdanne seg til elektriker. Den gangen måtte man gå ett år på yrkesskole før man kunne starte i lære. Nærmeste yrkesskole var Elvebakken yrkesskole i Oslo. Faren drev eget elektrikerfirma, og John fikk gå elektrikerlære i farens firma. John avtjente militærtjenesten i Tysklandsbrigaden. Der var han med i transporttjenesten og kjørte bl.a. lastebil. Det var et utbombet Tyskland som møtte unggutten. Krigens enorme ødeleggelser gjorde sterkt inntrykk på han. Han uttrykte alltid takknemlighet for at vi kan leve i et land uten krig, og at vi er heldige som har det så bra her i Norge. Etter militærtjenesten gikk han 2 år på Gøteborg tekniske fagskole for å bli ingeniør. Det var valutarestriksjoner og begrensninger for hvor mye valuta han kunne få overført fra Norge. Han måtte være nøktern for å få pengene til å strekke til lengst mulig. Han brukte ikke tiden på festing, men la mye flid i skolearbeidet. Det gjorde at han gikk ut med gode karakterer og kunne kalle seg ingeniør. John traff Mary på toget. Hun ble betatt av at han var så morsom og alltid hadde en slående replikk på lur. De dro sammen med flere venner på mange hytteturer både sommer og vinter. Etter hvert ble de forlovet og dro på forlovelsestur til Finnmark. De tok tog til Fauske og Nord-Norge-bussen videre. Med seg i bagasjen hadde de tomannstelt, fiskestang, primus og fotoapparat. De hadde en fin tur. Av bildene ser det ut som om fiskelykken kom i annen rekke. Lykken for John var nok Mary. De fleste bildene fra turen var av henne. Det ble bestemt giftemål og husbygging. For å finansiere bryllup og hus jobbet John på anlegg i Mo i Rana. Der bodde han i brakke. For å slå i hjel tiden på kveldene begynte han å brodere duker. Han var nøye, og det var vanskelig å se forskjell på rett- og vrangside. Huset i Kantorveien stod ferdig i 1956, og bryllupsfesten ble avholdt der. Det var en tomannsbolig. Onkel Arne med familie flyttet inn i 2. etasje. Etter hvert ble det 8 barn i huset. 5 barn hos onkel Arne, og John fikk 3: Ragnar ble født 1958, Harald i 1960 og Inger Marie i 1964. Huset ble et samlingspunkt for alle ungene i nabolaget. Her var alltid noen å leke med. Det ble arrangert skirenn i hagen og grillfest på sankthansaften. Barna gikk på skøyter på Kolbotnvannet om vinteren. John hadde isbor og var sjefskontrollør for å sjekke tykkelsen på isen. Barna fikk ikke lov til å gå på isen før den var trygg. John var den som hadde slipeutstyr og slipte skøytene til ungene i gata. John var god til å styre økonomien, og barna hadde det de trengte selv om mye var arvet eller kjøpt brukt. Når ting ble ødelagt, prøvde han alltid å reparere det før det ble kjøpt nytt. Han lærte barna sine til å ta godt vare på ting og spare opp penger som de kunne kjøpe nye ting for. Da familien skulle kjøpe ny bil, hadde det blitt spart penger i flere år. Barna var med på å spare. De puttet opptjente 5-øringer på en Oboy-boks. Når boksen var full, ble pengene satt i banken. Til slutt ble det penger nok til ny bil. En brun Ford Taunus 1972-modell. Hele familien var med til bilbutikken for å hente bilen. Stolte satte de seg inn i ny bil. Turen hjem fra bilbutikken glemmer de aldri. Det ble bygget hytte på Kjøvangen i Son.  John, Arne og faren deres gikk sammen om prosjektet. Det var ikke så mye penger til rådighet. De fikk tak i litt materialer her og der, og hytte ble det. Etter hvert ble det kjøpt inn en båt, som familien brukte mye til både fiske- og badeturer. Oslo Lysverker ble arbeidsplassen til John gjennom nesten hele yrkeslivet. Han var ansatt på anleggsavdelingen og jobbet med gatebelysning. Han var med i bedriftsidrettslaget og løp bedriftsorientering. Han kom stolt hjem med premier når løpene gikk bra. Han var også med i fotoklubben på Oslo Lysverker. Han og Mary hadde fotografering som hobby, og de hadde eget mørkerom i kjelleren. I fotoklubben var det fotokonkurranser som han hadde stor glede av å være med på. Klubben hadde også utleie av filmfremviser og tegnefilmer. I barnebursdagene i huset var det et populært innslag å se disse tegnefilmene. John fortsatte som speider som voksen og var med i Roverlaget sammen med broren Arne. Speiderhuset ble bygd på dugnad, og Roverlaget stod for mye av arbeidet. Da Speiderhuset ble ferdig, ble det som takk for innsatsen hengt opp bilder av de Roverne som hjalp til. Fortsatt henger det bilde av både John og Arne i Speiderhuset. John var en aktiv støttespiller i idrettslaget og deltok på dugnader og arrangementer. Han sa alltid ja til å stille opp. Familien var med på Skautraveren turorientering. De hadde mange fine turer i skogen på leting etter orienteringspostene og for å samle poeng. For ungene var det gjeveste å få nok poeng til å få gullmerke. På vinterstid dro familien på pilketurer på Gjersjøen, der de fisket abbor. De dro også langrennsturer i løypene som gikk ut fra Fløisbonn gård. Om sommeren dro de på campingferie med fullpakket bil og telt. Teltet var et kanadisk paraplyformet militærtelt. Det vakte oppsikt på campingplassen da teltet ble satt opp. Familien slo opp en stor parasoll som teltduken ble hektet på. Ingen hadde sett maken til telt. Senere ble det kjøpt inn Combi-camp, som var telt på tilhenger. Familien var på mange ferieturer med den. Første turen gikk til Vestlandet. John hadde ikke lært seg å rygge med tilhenger før de dro. På en smal vei møtte de en buss, og det var John som måtte rygge. Tilhengeren ble stående på tvers. Den måtte hektes av bilen og trilles til nærmeste møteplass. Det gikk bra, og de kom frem. Oslo Lysverker hadde bedriftshytter som de ansatte kunne leie. Familien var på mange turer til Strandevann, Sokna og Kragerø. Etter at John og Mary ble pensjonister, fortsatte de å dra til Kragerø for å fiske, og til Strandevann for å gå på ski om vinteren. De dro også på pensjonistturer i både inn- og utland med pensjonistforeninger de var med i. John var også en god støtte for barna sine i alle deres forskjellige aktiviteter. Han støttes dem i deres ulike utdanningsvalg. Ragnar ble jurist, Harald reklametegner og Inger Marie murer. Det som betydde mest for ham, var at barna valgte noe de selv hadde lyst til, og at det var jobbmuligheter etterpå. Huset i Kantorveien ble byttet ut med leilighet i Tonefaret. Der flyttet John og Mary inn før de ble pensjonister, og John fikk bo der i nesten 30 år. Han bodde der helt frem til januar i år, da han fikk plass på Høyås bo- og rehabiliteringssenter. John og Mary benyttet begge to anledningen til å ta ut pensjon tidlig da det var omorganiseringer på arbeidsplassen. Som pensjonister hadde de ulike hobbyer som de brukte mye tid på. Mary vevde og John drev med treskjæring, knivmaking, sølvsmykker, steinsliping, spikking, tredreiing, never-arbeider m.m. Med tiden kom det mange barnebarn til verden: John ble farfar til Svein, Fredrik, Martin og Håkon. Han var morfar for Julie, Simen, Marianne og Terese. Han likte å være sammen med barnebarna sine, og det var aldri nei når det trengtes hjelp til barnepass. Han fikk også gleden av å være oldefar for Vetle, Tilla og Xoana. John hadde et langt og godt ekteskap med kona Mary. De feiret gullbryllup sammen da de var 80 år. Etter hvert ble Mary dement, og det ble vanskelig for henne å kunne bo hjemme. Hun fikk plass på Høyås og bodde der det siste halvannet året hun levde. John besøkte henne ofte. Samtidig var han selv aktiv med egne hobbyer. Etter at John ble enkemann, fortsatte han sitt aktive liv. Han debuterte med å spille petanque i en alder av nærmere 85 år. Han øvde mye på banen ved Kolben. I petanque-klubben ble han en slags maskot. Han skrøt av at han fikk være med på lik linje som de andre, og at det var veldig sosialt. Så lenge han greide å følge tempoet, var han med på gåturene til «Ganglaget». Etter gåturen var det lunsj på frivillighetssentralen. Han koste seg med både god mat og hyggelig prat. Da han synes bakkene i kommunen ble for tunge å sykle, kjøpte han seg el-sykkel. Den hadde han mye glede av med turer i nærområdet. John hadde stor samlerinteresse. Han kastet sjeldent noe som kunne tenkes å komme til nytte. Samlerinteressen gjaldt særlig frimerker. Han hadde stor glede av frimerkene, selv om de sjelden ble satt inn i frimerkealbum. Han hadde også stor glede av møtene i den lokale filatelistklubben, og var en god kunde på auksjonene deres. De siste årene hadde John stor nytte og glede av den hjelpen han fikk av hjemmetjenesten, hjemmesykepleien og dagsenteret på Bjørkås. Takket være den hjelpen klarte han å bo hjemme helt til januar i år. Han var alltid takknemlig for den hjelpen han fikk, også fra barna sine. De har gitt uttrykk for at det alltid var hyggelig å være på besøk eller få besøk av han. For barna vil han alltid bli husket som den snille pappaen han var, et ja-menneske, det gode humøret, og at han alltid hadde en fleip på lur.