Nesten 53 år er gått siden vi møttes en vårdag i 1965. Alt vi drømte om og alt vi gjorde sammen.
Brått var du ikke her mere.
Da Lisa fyllte 50 i vinter spøkte vi med at da måtte vi være litt eldre. Lignende spøk hadde vi i fjor da Elin fylte 47 og vi 74, nå er vi noe med fire og sju alle tre, sa vi og lo. Nå er vi like gamle, og Elin sa ja.
Tenker på alle reisene vi har vært på, til syden som vi kaller det, og tre turer til fantastiske Nepal, første gang i 1998 da vi var invitert i bryllupet til Lisa og Bodha Raj i september.
To vidunderlige barnebarn, Robin og Sara.
Alle turene med bobilen rundt i landet, sørlandet og fjellstrøkene der, vestlandet mange ganger, med overnatting på Dovrefjell eller ved Atna, og nordover helt opp til Sortland noen ganger.
Gleden da vi endelig fant den hytta som passet til ønskene våre. Alle turene dit med barn og barnebarn. Alt arbeidet Magne gjorde der, reparerte, fjærnet musebol, tettet mot fukt og mus. Malte, beiset, plantet bærbusker og frukt-trær, planerte og felte trær.
Hvor sterk Magne var gjennom livet, alt ordnet han og reparerte. Da Robin var liten pleide han å si at "Bestete kan reparere det" hvis noe var ødelagt. Sara sa det samme, hvis noe ble ødelagt i barnehagen. Robin ropte også "verdens beste vaffel Mommo" nede i trappa når de kom på besøk, og Sara var enig.
Hvor stolt vi var da Robin begynte på NTG Lillehammer, da de vant bronse i Norgesmesterskapet første året, og sølv andre året..
Så stolt vi var av Sara som laget eventyrbok med morsomme tegningen før hun begynte på skolen, som danset i gruppen sin på Rådhuset i Oslo og tjente litt på det, og som er så flink å spille piano, og ikke forglemme så snill hun er.
Alle gledene vi har hatt med Lisa, og etterhvert med familien hennes.
Den gode støtten nå!
Alle utfordringene med Elin, som ikke har vært istand til å ta vare på seg selv. Nederlaget nå sist da Elin "skulle få assistanse med motorveistandart" og som vi har vært med på å planlegge i over et år, frem til jul. Da bråstoppet det, og motorveien ble borte. Det nederlaget tålte ikke Magne. Han var fortsatt svak etter strålingen, og ble fryktelig motløs da taushetstyraniet ble gjennomført med stor kraft. Følte at de ville provosere fram sinne, trolig for å gjøre oss så sinte at de fikk oppnevnt "nøytral" verge, og således gjennomføre spareplanene rundt Elin.
Glad for at det ble en hyggelig hjemmekveld, for oss og Elin, med en hyggelig hjelper, selv om de kom så sent at vi begynte tro at det ble avlyhst. Elin koste seg, og klemte pappa til avskjed.
En halv time etter det begynte blodåren å tette seg, og jeg så forandringen som kom så fort. Det klør i halsen, sa du.Ta å dra meg opp, du må hjelpe meg opp. Jeg klarer ikke, du er så tung, sa jeg. Du klarer jo alt, sa du så da klarer du dette. Jeg ringer ambulansen sa jeg. Nei, nei det bare klør i halsen. Så ringte jeg 113 likevel, og hun på nødnumret snakket med meg mens vi ventet på ambulansen, med høytaler på. Hun spurte om du var grå i ansiktet, nei jeg er grå i håret, sa du, med den stemmen som ble så annerledes. Ambulansen kom etter 7 nimutter. Fint at du ringte så fort, sa de, vi skal nok klare å redde ham. Det ble satt sprøyter, og de tok Magne med seg.
Tenkte ikke på at det var siste gangen du var hjemme, men at det blir rullestoltilværelse fremover, det tenkte jeg på. Ble flyttet fra A-hus til Rikshospitalet, vi kom dit i to- halv-tre-tiden den natten. Da snakket vi litt med deg, og du ba meg om å få bli med hjem. Jeg svarte at du ikke kunne nå, men kanskje om noen dager. Jeg vil hjem gjentok du, men du skulle opereres i hodet for å lette på trykket. Så vi kunne dra hjem og komme igjen neste dag. Vi trodde fortsatt at du kunne reddes. Neste morgen fikk vi beskjeden. Kom raskt. Da vi kom var du død, etter en kraftig hjerneblødning. Robin kom hjem og vi dro tilbake til Rikshospitalet. For et sjokk for barnebarna å se Magne med ledninger og rør i kroppen, for han skulle reddes til organ-donasjon i respirator.. Det ble det ikke noe av, siden det var for kort tid siden strålingen..
Du ble koplet fra pustemaskinen og da fortsatte du å puste i to timer. Vi fikk alle se deg en times tid uten slanger, bare ledninger. Du kunne ikke bevege deg, ikke blunke engang. Men monitoren over sengen viste tydelig at du hørte hva vi sa, for puls og blodtrykk forandret seg. Når vi strøk over huden din ble det også forandringer.
Det var ikke stoler til alle så det ble tungt å stå så lenge. De hadde ikke trodd at du kunne puste så lenge, men sa at noen faktisk pustet i opptil to til dre dager. Vi besluttet å dra hjem for mat og søvn, og komme tilbake dagen etter. Fikk telefonnummer og beskjed om at vi kunne ringe når som helst. De skulle også ringe hvis det ble forandring. Det gjorde hun, fem minutter etter at vi dro. Men telefonen stod på lydløs siden der var mange som ringte. De ringte igjen da vi var hjemme hos Lisa, og jeg sovnet på sofaen deres. Da hadde du sluttet å puste like etter at vi dro, og hjertet hadde stoppet. Tenkte at vi kunne vært der fem minutter lengre, men da hadde du kanskje pustet fem minutter mer. Vi tenkte at du sluttet å puste da vi dro, at du merket at vi gikk, og at du gav opp livet helt.
Magne, jeg gir ikke opp! Vi vil tenke på alle gode opplevelser gjennom alle disse årene vi fikk sammen. Lisa og familien hjelper meg med alt jeg trenger hjelp til og enda mer. Vi er alle så sjokkerte over at det gikk så fort.
Vi er også glad for at du slapp en tilværelse med ledninger og rør, uten å kunne være rundt oss alle.
Vi har fått en nydelig blomsterbukett fra Syd 1, og Zahra smilte igjen da vi dro til Elin,. Lisa og jeg.
Det er også kommet en flott bukett fra Flysamlingen og fra Valle og Jorun.
Det har vært mange telefonsamtaler.
Vi vil ha deg med i tankene fremover så lenge vi lever. Tenker at Robin og Sara er så heldig som har hatt en så fantastisk bestefar, i så mange år.
Du har nå fått fred for nederlaget nå i vinter. Jeg får støtte av mange gode mennesker.
Jeg skal kjempe videre, har alt søkt om å overta vergerollen etter deg.
Vi savner deg veldig mye, forstår ikke at livet kan forandres så fort.
Jeg er knust, men skal lime meg sammen igjen. Jeg skal leve videre for barn og barnebarn, og for det livet vi har hatt sammen. Takk for at du har vært for oss.
Hvil i fred nå, Magne.
Vis mer
Vis mindre