Lars Brekke

Kjære Onkel Lars Dette var ikke avtalen. Vi skulle møtes på Ryen 9. februar neste år. Denne datoen sørget vi for å spikre når vi var samlet på Ryen 10.februar. Jeg hadde allerede da bestemt meg for å bake ostekake som du alltid har vært så glad i :) Jeg er overhode ingen baker og ostekake er nok ikke min favoritt, men jeg vet hvor glad du er i det og derfor hadde det vært en glede å bake den- til deg. Når vi var sammen sist, på Ryen, pratet vi litt om de som ikke var der, av ulike årsaker. Det er jo ikke alltid mulig å få det til å klaffe for alle bestandig. Vi pratet også om at noen falt fra og noen nye kom til. At du kom til å falle fra fremstår fortsatt som uvirkelig. Du har alltid vært flink til å orgnaisere familiesamlingene våre på Ryen og jeg vet at både store og små satte veldig pris på den dagen Brekkeslekta fikk sammen. Denne lørdagen diskuterte vi også hvor lenge vi hadde vært på Ryen og i en melding du sendte meg søndag 11. februar kom du frem til 2003, du kunne jo bare kikke i bildene dine. Når jeg fortalte Emmeline og Fillip at du var død var det første de spurte om hva som skjedde med Solvang og om vi aldri skulle på Ryen igjen. Nå som du er borte vet jeg ikke om vi skal tilbake på Ryen igjen, men jeg lover at jeg skal gjøre det jeg kan for at familien skal samles igjen, om det blir på Ryen eller ikke. Jeg tar stafettpinnen etter deg Onkel Lars. Vi har nok vært litt like vi to. Vi likte å planlegge, veldig vane mennesker, forutsigbart, ha oversikt og orden. Derfor var vi et godt team når familiesamlinger skulle planlegges, både Ryen og Bondal. Det ble noen mailer mellom oss- skulle ønsket det ble flere… Etter farfar døde har du egentlig videreført farfar litt, dere to var alltid et par. Skulle farfar bli invitert var selvfølgelig du også invitert, og det var ikke fordi du skulle kjøre bilen for han, men det var fordi du hørte til der. Når jeg skulle gifte meg og fikk høre du var syk og ikke kunne komme ble jeg kjempe trist, og jeg vil tro du var like trist som meg. Du var en selvskreven gjest i barnedåpen til både Fillip og Emmeline. Du hørte likssom til i sånne settinger. Jeg har alltid visst at du har vært en mann med et enormt hjerte, både for din egen familie, men også for den andre familien din, som en stor og viktig brikke på Ryenberget skole. Det finnes ikke mange vaktmestere som deg. Jeg har lest en del av kommentarene på Facebook, og jeg håper du også har fått de med deg. Jeg blir stolt når jeg hører hvilken påvirkning du har hatt på andres liv, både store og små. Du hadde en evne til å se hver enkelt som mange aldri vil klare. Ditt engasjement for naturen, for de som ikke hadde det like bra som oss, for de som ikke helt har klart å finne plassen sin i skolesammenheng og ditt bidrag til å gi alle elever på Ryenberget skole noe helt unikt, en vaktmester med omsorg, engasjement og raushet. Det er som et kinderegg det! Da jeg var yngre, tror det må ha vært ungdomsskolen, hadde jeg planer om å bli med deg til Alaska og grave etter gull, mulig jeg syntes det var en bedre plan enn deg :-) du har gjort mye som ingen andre tenker på å gjøre. Du har reist mye, sett mye, opplevd mye. Vi burde alle gjort som deg. Siden du er så glad i å ta bilder har vi fått være med på mange av dine reiser, fra sofaen, via Facebook eller lysbilder som du har vist frem. Bilder og fotografering var alltid din store lidenskap, tenk på alle minner du har foreviget. Både for deg selv og for andre. En gang, når familien er klar, håper jeg vi kan sette oss ned for å se på alle bildene dine og minnes deg. Du vil alltid ha en plass i hjertet mitt onkel Lars, du vil aldri bli glemt. Veldig glad i deg. Sov godt! Nattaklem fra den første du ble onkel til.

Da jeg sluttet som lærer på Ryenberget i 2017 etter fire år som lærer, gruet jeg meg til å jobbe på en annen skole. Mye på grunn av at jeg aldri ville få jobbe med en så dyktig, raus, omsorgsfull og god vaktmester som Lars. Takk Lars - for alle gode stunder og samtaler på Ryenberget. Du gjorde min jobbhverdag på Ryenberget lettere og bedre. Fred over ditt minne. Vi sees igjen. Øivind

Det var med stor sorg vi fikk beskjed om at Lars vår turguide fra villmarksturen i Canada var død. Vi var så heldige i 2010 å få med Lars som turguide inn i Canadas ødemark. Dette var ny erfaring for de fleste av oss, men Lars med sin enorme kunnskap og rolige og tålmodige natur gjorde at turen ble et eventyr, og en stor inspirasjon for oss til fremtidige turer . Vi ble godt kjent med Lars på denne turen og flere av oss har vært så heldige og møtt Lars igjen i ulike sammenhenger senere. Først og fremst vil vi huske Lars som et stort menneske som ga så mye til all slags folk rundt seg. Vi sender våre dypeste kondolanser til familien. Vi lyser fred over Lars Brekke sitt minne. Varme tanker fra Canada vennene-2010; Claus, Cato, Harald, Fred Olav, Tor, Erik, Steinar Tormod, Cato, Thomas.

Lars var en rettskaffen, generøs, hyggelig og omgjengelig person. Alltid til stede. Alltid blid. Hvil i fred.

Det var med dyp sorg vi mottok beskjeden om at vår kjære vaktmester, Lars Brekke, brått falt om og døde onsdag 14. februar, 59 år gammel. Lars Brekke begynte sin gjerning ved Ryenberget skole og menighet i 1995. Lars var så mye mer enn en vaktmester. Utallige mennesker har vært berørt av hans små og store tjenester gjennom et kvart århundre. Hans glede over å være sammen med barn og unge, og hans allsidige interesser for friluftsliv, fotografering og matlaging, overførte han til de rundt seg, noe som kom både skolen og menigheten til gode. I tillegg til en utpreget praktisk sans og et blikk for detaljer, så han den enkelte. «Han skulle jobbe med ting, men jobbet egentlig med mennesker», uttalte en lærer. Han hadde alltid tid til en prat, og med sin lune humor og rolige vesen var han god til få også de som strever til å føle seg sett. At elever omtalte Lars som en onkel og sier at Ryenberget var Lars, taler for seg. Han var et utpreget «ja-menneske». Han var den som kom først og dro sist, den som tømte søpla før den var full, den som lagde ekstra middag til de som jobbet sene ettermiddager, og den som rydda opp etter andre før de rakk å tenke tanken selv. Han var den som sa ja til å bli med klassene på leirskole og menighetens pensjonister på tur, den som inviterte elevene på epleplukking i kolonihagen sin på Solvang, den som lagde lunsj til hele staben på planleggingsdager, og den som stilte opp som kirketjener på søndager. Han var den som lagde kafe for elevene i lunsjen med sin særegen toast, den som tok elever som strevde i vanlig undervisning med i praktiske oppgaver, den som fotograferte til hverdager og fest, og den som redigerte skoleavisa Ryenstikket. Lars var ikke den som var glad i oppmerksomhet selv, men likte seg best i bakgrunnen for å legge til rette for andre. Han hadde det best når han selv kunne glede andre med sine tjenester. Derfor er vi så mange som sitter igjen med en dyp takknemlighet over alt han gjorde og var. Han vil etterlate seg et stort tomrom som ingen andre kan fylle, både på skolen og i kirkebenken. At Lars har betydd mye for mange, og eide en ekstra plass i manges hjerter, så vi også de første dagene etter hans bortgang. Elevene har hengt opp tegninger på veggen i kirken, og hundrevis har vært innom kirken for å hedre Lars sitt minne. Ryenberget blir aldri det samme uten han. Han var som et familiemedlem for mange, og Ryenberget var hans hjem. Våre tanker går til søsken, øvrig familie, og alle Lars sine venner. Vi vil lyse fred over Lars sitt minne.

14. Februar la Lars Brekke igjen brillene på pulten sin og forlot Ryenberget skole. På veien døde han brått 59 år gammel, vaktmesteren vår. Lars var vaktmesteren som tok vare på mer enn bare skolebygget. Når lærerne hadde hentet frem alle de pedagogiske verktøy som fantes for å hjelpe en elev, men fremdeles ikke lyktes. Da var Lars løsningen. Gjennom praktiske oppgaver lærte elevene å finne sin verdi og strekke seg mot nye mål. Vi så det, alle vi som hadde mange år med pedagogisk utdannelse og erfaring, den største pedagogen blant oss bar ikke tittelen lærer. Det var ikke tilfeldig at den som fikk mest applaus, når skolens ansatte ble presentert hver høst, var han i rutete skjorte og med minst hår. Vaktmesteren. Skulle en klasse ut på tur eller prøve noe nytt utenfor klasserommet, var det alltid en gammel Alaska-farer som så eventyret og ville være med. Han laget til og med sitt eget Alaska, midt i ingenmannsland i Ytre Enebakk. Uten utsikt og i tett skog var det ingen perle ved første blikk. Men når lavvoen var åpna, gapahuken gjort klar og bålet knitra. Da satt vi der foran bålet og følte oss privilegert, mens fortellingen tok oss med til det ekte Alaska. Sammen med en vaktmester. Nå må de søke etter en ny vaktmester på Ryenberget. Det blir ikke lett. For egentlig var han ikke vaktmester. Han var så mye mer. Vaktmester Lars hadde alltid tid til å gjøre litt til. Han kunne forklare det vakre i et foto som vi andre bare så det det ordinære i. Lars så det gode potensiale som vi andre så lett glemte i en dag der klokka gikk så alt for fort. Ryenberget skole ble hjertebarnet til Lars, skjermet av hans rause rygg. Og bak ryggen hans står en enorm skare av takknemlige barn, både store og små, som for alltid vil huske Vaktmester Lars. Gudsfred over Lars sitt minne

Kjære Arvid, Turid og Tonje med familier. Det er så trist at Lars døde fra oss så ung. Vi har mange gode minner fra barndomstid da familiene våre var mye sammen. I voksen alder hørte vi mye om Lars gjennom Bjørn., og i sommer fikk Kari og Liv gleden av å besøke Lars på Solvang og spise lunsj med ham. Han hadde stelt et nydelig og vakkert måltid til oss før vi gikk tur på Solvang og tittet på alle hyttene vi hadde felles kjente i da vi var barn der. Lars var en vennlig og blid sjel som mange ble så glad i. Vi vil lyse fred over Lars sitt gode minne. Varme hilsner fra onkel Ole og tante Aslaug, Kari, Arne,Liv, Jorunn, Harald og Kristian - med familier. Liv Grytnes.