Livets vinter kom så alt for fort. Det finnes ikke nok ord i denne verden til å kunne beskrive hvor fantastisk, fryktløs, impulsiv, kjærlig og eksentrisk person Arnt var.
I alle sine handlinger satte han alltid sine kjære først. Han ønsket å ordne alt og ta alt ansvar for at de skulle slippe å tenke på noe. Han var en hengiven ektemann, elskende far, støttende svigerfar og kjærlig bestefar.
Hans impulsivitet og eventyrlyst kjente få grenser, og han viste fra barnsben av at noe trakk ham ut i verden. Han reiste verden rundt på en bananbåt, var i aktiv tjeneste i US Airforce med deltakelse i Korea krigen, fartet England rundt som utstasjonert medic og levde livet som student i Seatle. Men når han ble 30 var det på tide å komme hjem og vokse opp, noe som ble hans mantra videre: " Gjør hva du vil og lev livet, men når du blir 30 må du vokse opp".
Han pakket så sammen sakene i USA og satte kursen hjem til Oslo for å bli arkeolog. Dette klarte han og fikk seg en ektefelle i samme slengen, dermed startet et nytt eventyr. Etterhvert dukket det også opp barn, men eventyrlysten forsvant aldri.
Han begynte å arbeide ved Li skole og fortsatte der til han gikk av med pensjon. Han trivdes godt i denne jobben og skapte mye liv og røre rundt seg der. Han støtte på mange unge på sin vei og kjente sann glede i å kunne lære bort sin kunnskap til dem. Faget han brant mest for var Engelsk, noe som tydelig bygger på hans minner fra ungdomstiden i USA.
En dag fikk han en forespørsel om å være med å ha morgenradio på Nærradioen i Nittedal, og impulsiv som han var så sa han ja til dette. Hver morgen før skolen begynte vekket han Nittedals befolkning og noen kvelder også. Dette syntes han var så gøy at det å stå opp kl 04:30 bare var en lek.
Organisert sport var aldri noe for ham, men paddling var en hobby som krevde mange lange kvelder. En dag dukket han opp med en havkajak og proklamerte at han nå skulle lære seg å ta en "eskimorulle" i en alder av 65.
Faglig vokste hans interesse for Romertiden og legenden om Romulus og Remus. Han brukte lange stunder på å studere løvinnen "Lupa" og hennes fremstillinger, dessverre rakk han aldri å avslutte denne forskningen.
Han var en sann glede å kjenne og er dypt savnet av de han etterlot. Men kjenner vi ham rett så vil han alltid passe på.
Livets vinter kom så alt for fort. Det finnes ikke nok ord i denne verden til å kunne beskrive hvor fantastisk, fryktløs, impulsiv, kjærlig og eksentrisk person Arnt var.
I alle sine handlinger satte han alltid sine kjære først. Han ønsket å ordne alt og ta alt ansvar for at de skulle slippe å tenke på noe. Han var en hengiven ektemann, elskende far, støttende svigerfar og kjærlig bestefar.
Hans impulsivitet og eventyrlyst kjente få grenser, og han viste fra barnsben av at noe trakk ham ut i verden. Han reiste verden rundt på en bananbåt, var i aktiv tjeneste i US Airforce med deltakelse i Korea krigen, fartet England rundt som utstasjonert medic og levde livet som student i Seatle. Men når han ble 30 var det på tide å komme hjem og vokse opp, noe som ble hans mantra videre: " Gjør hva du vil og lev livet, men når du blir 30 må du vokse opp".
Han pakket så sammen sakene i USA og satte kursen hjem til Oslo for å bli arkeolog. Dette klarte han og fikk seg en ektefelle i samme slengen, dermed startet et nytt eventyr. Etterhvert dukket det også opp barn, men eventyrlysten forsvant aldri.
Han begynte å arbeide ved Li skole og fortsatte der til han gikk av med pensjon. Han trivdes godt i denne jobben og skapte mye liv og røre rundt seg der. Han støtte på mange unge på sin vei og kjente sann glede i å kunne lære bort sin kunnskap til dem. Faget han brant mest for var Engelsk, noe som tydelig bygger på hans minner fra ungdomstiden i USA.
En dag fikk han en forespørsel om å være med å ha morgenradio på Nærradioen i Nittedal, og impulsiv som han var så sa han ja til dette. Hver morgen før skolen begynte vekket han Nittedals befolkning og noen kvelder også. Dette syntes han var så gøy at det å stå opp kl 04:30 bare var en lek.
Organisert sport var aldri noe for ham, men paddling var en hobby som krevde mange lange kvelder. En dag dukket han opp med en havkajak og proklamerte at han nå skulle lære seg å ta en "eskimorulle" i en alder av 65.
Faglig vokste hans interesse for Romertiden og legenden om Romulus og Remus. Han brukte lange stunder på å studere løvinnen "Lupa" og hennes fremstillinger, dessverre rakk han aldri å avslutte denne forskningen.
Han var en sann glede å kjenne og er dypt savnet av de han etterlot. Men kjenner vi ham rett så vil han alltid passe på.
Livets vinter kom så alt for fort. Det finnes ikke nok ord i denne verden til å kunne beskrive hvor fantastisk, fryktløs, impulsiv, kjærlig og eksentrisk person Arnt var.
I alle sine handlinger satte han alltid sine kjære først. Han ønsket å ordne alt og ta alt ansvar for at de skulle slippe å tenke på noe. Han var en hengiven ektemann, elskende far, støttende svigerfar og kjærlig bestefar.
Hans impulsivitet og eventyrlyst kjente få grenser, og han viste fra barnsben av at noe trakk ham ut i verden. Han reiste verden rundt på en bananbåt, var i aktiv tjeneste i US Airforce med deltakelse i Korea krigen, fartet England rundt som utstasjonert medic og levde livet som student i Seatle. Men når han ble 30 var det på tide å komme hjem og vokse opp, noe som ble hans mantra videre: " Gjør hva du vil og lev livet, men når du blir 30 må du vokse opp".
Han pakket så sammen sakene i USA og satte kursen hjem til Oslo for å bli arkeolog. Dette klarte han og fikk seg en ektefelle i samme slengen, dermed startet et nytt eventyr. Etterhvert dukket det også opp barn, men eventyrlysten forsvant aldri.
Han begynte å arbeide ved Li skole og fortsatte der til han gikk av med pensjon. Han trivdes godt i denne jobben og skapte mye liv og røre rundt seg der. Han støtte på mange unge på sin vei og kjente sann glede i å kunne lære bort sin kunnskap til dem. Faget han brant mest for var Engelsk, noe som tydelig bygger på hans minner fra ungdomstiden i USA.
En dag fikk han en forespørsel om å være med å ha morgenradio på Nærradioen i Nittedal, og impulsiv som han var så sa han ja til dette. Hver morgen før skolen begynte vekket han Nittedals befolkning og noen kvelder også. Dette syntes han var så gøy at det å stå opp kl 04:30 bare var en lek.
Organisert sport var aldri noe for ham, men paddling var en hobby som krevde mange lange kvelder. En dag dukket han opp med en havkajak og proklamerte at han nå skulle lære seg å ta en "eskimorulle" i en alder av 65.
Faglig vokste hans interesse for Romertiden og legenden om Romulus og Remus. Han brukte lange stunder på å studere løvinnen "Lupa" og hennes fremstillinger, dessverre rakk han aldri å avslutte denne forskningen.
Han var en sann glede å kjenne og er dypt savnet av de han etterlot. Men kjenner vi ham rett så vil han alltid passe på.
Livets vinter kom så alt for fort. Det finnes ikke nok ord i denne verden til å kunne beskrive hvor fantastisk, fryktløs, impulsiv, kjærlig og eksentrisk person Arnt var.
I alle sine handlinger satte han alltid sine kjære først. Han ønsket å ordne alt og ta alt ansvar for at de skulle slippe å tenke på noe. Han var en hengiven ektemann, elskende far, støttende svigerfar og kjærlig bestefar.
Hans impulsivitet og eventyrlyst kjente få grenser, og han viste fra barnsben av at noe trakk ham ut i verden. Han reiste verden rundt på en bananbåt, var i aktiv tjeneste i US Airforce med deltakelse i Korea krigen, fartet England rundt som utstasjonert medic og levde livet som student i Seatle. Men når han ble 30 var det på tide å komme hjem og vokse opp, noe som ble hans mantra videre: " Gjør hva du vil og lev livet, men når du blir 30 må du vokse opp".
Han pakket så sammen sakene i USA og satte kursen hjem til Oslo for å bli arkeolog. Dette klarte han og fikk seg en ektefelle i samme slengen, dermed startet et nytt eventyr. Etterhvert dukket det også opp barn, men eventyrlysten forsvant aldri.
Han begynte å arbeide ved Li skole og fortsatte der til han gikk av med pensjon. Han trivdes godt i denne jobben og skapte mye liv og røre rundt seg der. Han støtte på mange unge på sin vei og kjente sann glede i å kunne lære bort sin kunnskap til dem. Faget han brant mest for var Engelsk, noe som tydelig bygger på hans minner fra ungdomstiden i USA.
En dag fikk han en forespørsel om å være med å ha morgenradio på Nærradioen i Nittedal, og impulsiv som han var så sa han ja til dette. Hver morgen før skolen begynte vekket han Nittedals befolkning og noen kvelder også. Dette syntes han var så gøy at det å stå opp kl 04:30 bare var en lek.
Organisert sport var aldri noe for ham, men paddling var en hobby som krevde mange lange kvelder. En dag dukket han opp med en havkajak og proklamerte at han nå skulle lære seg å ta en "eskimorulle" i en alder av 65.
Faglig vokste hans interesse for Romertiden og legenden om Romulus og Remus. Han brukte lange stunder på å studere løvinnen "Lupa" og hennes fremstillinger, dessverre rakk han aldri å avslutte denne forskningen.
Han var en sann glede å kjenne og er dypt savnet av de han etterlot. Men kjenner vi ham rett så vil han alltid passe på.
Litt sent nå, men tenke på deg og søkte deg opp på nettet etter at jeg i voksen alder har begynt å mimre litt over min ungdomstid. Ser at du dessverre har gått bort, men har mange gode opplevelser fra tiden du var min lærer på Li skole på slutten av 70-tallet. En opplevelse jeg husker spesielt godt var da klassen høsten 1977 besøkte Vigelandsmuseet, hvor vi også fikk hilse på din kone som var konservator der. Fred være med deg.
Kjære Arnt
Takk for alle de hundrevis av gangene du kom og lukket opp døra for meg når jeg ringte på hos dere i tide og utide. Takk for alle de utallige gangene du kjørte Cecilie og meg i den hvite Roveren; til stallen, på skolen, på stevner, til venner, ja stort sett overalt vi ville dra, du sa aldri nei. Takk for alle gangene du satt tålmodig i bilen om morgenen og ventet på at jeg skulle dukke opp, så vi kunne rekke skolen. For jeg var ofte for seint ute, men du kjørte merkelig nok ikke fra meg. Du stilte alltid opp for oss, og det takker jeg deg for. Gjorde vi noe galt, som barn ofte gjør, så dømte du aldri, du kom bare med fakta om situasjonen, hvordan ting burde vært gjort, så kunne vi tenke oss selv hva vi burde gjort isteden.
Takk for at du var deg selv fullt ut og alltid sa hva du mente, du var et verdifullt forbilde for et barn som ville finne sin plass i verden. Du var en utrolig kunnskapsrik mann med mange visdomsord, lærdom og historier, flere av dem har fulgt meg hele livet og vært viktige innspill i prosessen med å bli voksen.
Hvil i fred Arnt, jeg vet du vil bli dypt savnet
Kjære Arnt. Du var min personlige urokråke og kjærlige bror, alltid på farten mot nye eventyr og utfordringer, vendte alltid hjem med gaver og omtanke. Ingen var så sammensatt og derfor givende som deg. Takk for alle dine "jada masa!" og ømhet etterpå.
Kjære Arnt.
Du var et fantastisk menneske og en enestående lærer. Jeg setter så utrolig pris på at jeg fikk ha deg som lærer i flere år. Min dypeste medfølelse til dine etterlatte. Måtte du hvile i fred Arnt. Minnet om deg vil leve videre. ❤
Kjære svigerfar. Du brydde deg alltid om at dine nærmeste skulle ha det bra, du ville alltid tilbringe mye tid med dine nærmeste og
det var viktig for deg å vite at dine nærmeste alltid hadde det bra. At du ikke kommer til å stå uanmeldt på døra vår for å komme inn på en kaffe og en koselig prat kommer til å bli rart og trist. Jeg kommer til å savne alle historiene dine fra U.S. airforce og ungdomstiden din. Tross din alder var du alltid ung til sinns og hadde blandt annet en lidenskap for raske sportsbiler. Jeg kommer aldri til å glemme da du i en alder av 77år kom uanmeldt på døren vår og hadde med deg en Toyota GT86 med over 200Hk som du hadde lånt i butikken bare for at du og jeg skulle leke oss en times tid. Du kastet bilnøklene over til meg og sa «du kjører Bård». Det var fantastisk moro. Dette var bare en av en rekke ting som Arnt impulsivt kunne finne på. Man skal lete lenge for å finne en like fin og enestående mann som Arnt; snill, omtenksom, streng, god og barnslig.
Du vil bli dypt savnet og sorgen er tung.
Kjære Arnt.
Jeg vil alltid huske deg som en av lærerne på Li skole, og den flotte pappaen du har vært for min venninne. Du var alltid tilstede for din datter Cecilie Løvset, og stilte opp på best mulig måte for å hjelpe. Cecilie sitter igjen med mye kunnskap som hun har lært av deg. Cecilie har alltid snakket godt om pappen sin og lurte hun på noe, ringte hun alltid pappa. Du kjørte og hentet alltid i stallen og bidro så din datter kunne drive med det hun likte best, hester. Det har alltid vært hyggelig å være i bryllup, dåp og bursdager sammen med deg og din familie. Stor klem og ønsker deg god tur videre på ferden.
Kjæreste bestefar,
Jeg og Alexandra sender vår grønne energi til deg. Jeg skal samle alle pangene i sparegrisen min så jeg kan kjøpe et stort rør som går helt opp til himmelen. Da kan du ake ned røret og komme tilbake til oss.
Masse gla i deg bestefar <3