Ole Duus Jespersen

Du var en kjernekar, Solbu var et fint sted. Synd man ikke tilbyr slike kollektiver lenger, at spareøksa feller det fineste vi har, nemlig omsorgen for de mest utsatte, de mellom barken og veden. Takk for oppholdet. Takk for denne gang. På gjensyn gode borger.

Kjære Ole. Så leit at du er borte. Jeg bodde på Solbu ettervernshjem i to år og var med helt til det siste i prosessen med nedleggelsen. Vet at du tok det svært tungt og det ble en stor sorg for mange av oss at dette tilbudet som betydde så mye for svært mange forsvant. Takk for at du inspirerte meg til å finne tilbake til skiinteressen jeg hadde som barn. Takk for gode tips og oppbakking til å komme meg mer ut på tur i skog og mark på sykkel. Takk for alle tips om skismøring og sykkelkjøp. Takk for at du gjorde meg kjent i Oslo-marka. Jeg har stor respekt for holdningene du utviste og at du levde etter det du trodde på. Takk for at jeg fikk kjenne på hvordan det var å være i en slags Solbufamilie og at jeg fikk være del av et miljø med fokus på muligheter, ressurser, sunne aktiviteter og tilhørighet i et felleskap. Dette betydde mye for meg. Tankene mine går til Stine og Tobias. Han snakket ofte om hvor fine unger han hadde og hvor stolte han var av dere. Ord blir fattige, men dere har min dypeste medfølelse.

Minneord til lederen vår, Ole Søndag 4. februar fikk vi den triste beskjeden at Ole var død. Den siste gangen vi var sammen med Ole, var under Landskonferansen for sosionomer i somatisk sykehus, i september i fjor. Konferansen ble arrangert av oss i sosionomtjenesten på Akershus Universitetssykehus. Der fikk Ole velfortjent stående applaus fra hele salen for den innsatsen som han hadde lagt ned i forberedelsene til konferansen. Ole var en viktig drivkraft til at konferansen ble vellykket. Hans engasjement var inspirerende for oss andre. Som leder gav Ole sine medarbeidere stor frihet i hvordan vi skulle løse arbeidsoppgavene. Hans lederstil var demokratisk. Mye ble tatt opp til ”høyttenkning, refleksjon og drøftelse” i kollegiet. Disse uttrykkene henger ved minnet om ham, de har blitt nærmest synonyme med navnet hans. Det var dog aldri tvil om Oles synspunkt i en sak når han hadde bestemt seg. Da var han urokkelig. Noen ganger syntes vi han var ganske sta. Ole var en kunnskapsrik og samfunnsengasjert mann. Det var aldri stille i lunsjen når han var til stede, det var alltid noe han hadde merket seg ved eller nettopp lest eller hørt som han delte med oss. Ole kunne presentere faktaopplysninger om de underligste fenomener (som gamle stedsnavn i Oslo, jernbaner og dyrevelferd). Han tok med Klassekampen med artikler som han viste oss og oppfordret oss til å lese. Et tema Ole ofte brakte på bane var innføring av new public management innen helsesektoren. Han opplevde det som frustrerende når system og byråkrati ble viktigere enn å få tingene gjort. Det kunne handle om den lange prosessen med å få fikset dusjer i garderoben, budsjettarbeid eller ansettelsesprosesser. Og aldri var engasjementet større i pasientsaker enn når han kjempet enkeltmenneskets kamp mot systemet. Hvor mange ganger hørte vi ikke at han sukket høyt i telefonen og sa at dette kunne løses lett bare han fikk noen ”å kaste ball med” i stedet for å bli møtt med systemets krav om dokumentasjon, rapportering, frister, vilkår, søknader og ventetider på telefon. Ole brydde seg om oss som mer enn arbeidstakere. Han spurte oss gjerne om barna og om hvordan det gikk hjemme. Hvis noen opplevde utfordringer i privatlivet, fulgte han opp på en omsorgsfull måte. Han var den første som så det når noen hadde klippet seg eller fått en ny genser. Og hvis noen slumpet til å nevne at man vurderte å anskaffe ny sykkel eller et nytt par ski, var mengden av tips og råd enorm. Noen mennesker byr mye på seg selv – Ole var et slikt menneske. Ole delte mye fra sitt eget liv med oss; både tidligere erfaringer, små og store gleder og sorger. Ole visste hva som var viktig for ham og levde livet sitt i tråd med det. Barna var hans store stolthet. Det betød mye for ham å holde seg i form med sykling, sirkeltrening, bordtennis, skiturer og fjellturer. Felleskap med venner. Reiser i inn- og utland. Da Ole ble syk, valgte han å være åpen om behandlingen og forløpet. Vi fikk følge ham og snakke med ham både om sjokket, håpet, optimismen – men også om smertene, tapene og til slutt det å innfinne seg med døden. Ole har satt spor etter seg som leder, men først og fremst minnes vi ham som et menneske som var til stede i sitt liv og som levde det til fulle. Våre tanker går til Stine og Tobias. Hilsen fra kollegaene i sosionomtjenesten på Akershus Universitetssykehus Helge, Nina, Trine, Gunn Laila, Ingrid, Synniva, Karine, Siri, Heidi og Hanne