Kolbjørn Pedersen

Tale ved pappas båre fra datteren Wencke og den øvrige nærmeste familie. Kjære pappa. I sorgen finnes glede for alt hva du gav, av kjærlighet og omsorg til de du holdt av, klar til å hjelpe og glad i sinnet, er du vårt aller kjæreste minne. Ja så er dagen kommet. Den dagen jeg har fryktet hele livet. Den dagen da verken du eller mamma lenger er her hos oss. Jeg har med deg mistet begge mine bærevegger i livet nå. Etter at mamma gikk bort har vi begge forsøkt å forberede oss til denne dagen og vi har hatt som mål at jeg nå, i dag, skulle være sterk og ta vare på alle rundt meg som nå har det så uendelig vondt. Døden følger oss jo på en måte gjennom hele livet, fra dag en. Vi holder døden i den ene hånden og livet i den andre, og vi vet aldri når døden plutselig tar over begge hendene. Jeg har forsøkt å forberede meg, pappa. Men nå gjør det allikevel så forferdelig vondt, og jeg kjemper for å holde meg så sterk som jeg lovte deg at jeg skulle være. Jeg savner deg så fryktelig pappa, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre, her jeg nå sitter og er så uendelig fattig. Du, mamma og jeg var de tre musketere. Nå er det bare meg igjen. I taler som dette er det vanlig at man snakker om hvor den avdøde ble født, hva man jobbet med, interesser man hadde og så videre. Men dette blir en helt annen tale. En tale der fokuset er rette mot pappan min, mot morfar, mot oldefar. Hvem han var for oss er det eneste som betyr noe og ikke hvor lenge han arbeidet hvor og når. Pappa, du var en mann som ikke alltid var så glad i å snakke om de alvorlige tingene i livet. Du var ofte mer komfortabel med å snakke om rundetidene på Bislet i 1952, som du aldri glemte. Du kunne glemme hva du sa for fem minutter siden, men alt som var relatert til sport satt som klistret, og imponerte mange rundt deg helt til ditt siste pust. Mamma og jeg snakket ofte om døden, og nå i det siste har du og jeg også hatt disse samtalene. Jeg tror du kjente at det begynte å nærme seg din avreise, pappa. Og når vi snakket om døden, tror at du nå var så forberedt som du kunne få blitt. Vi snakket om den uutholdelige smerten jeg og vi nå føler, og som på mange måter vil vare livet ut. Men allikevel ba du meg tenke på din dødsdag med glede, og at jeg i dag skulle la mitt hjerte fylles med lys og varme. ”Når jeg ikke orker mer, må du unne meg døden Wencke, og se på det som en gledens dag for meg. Da har jeg det godt og ingen smerter plager meg mer”. Dette sa du mang en gang, pappa og jeg forsøker å la dette bli min trøst nå. Siste gangen vi var sammen, fredag den 26. Januar, forsto jeg at du ikke var i form. Du formidlet at du var så sliten, så sliten, mett av dage, at du ikke orket mer og at du kun lengtet etter å treffe mamma igjen. Helt siden mamma gikk bort 14.oktober 2010, har du snakket høyt med henne hver dag, og helt frem til 10.desember 2016 var du stort sett daglig og besøkte henne på kirkegården, det skulle alltid brenne lys hos mamma, du fylte inn tippingen og ikke minst hestetippingen sammen med henne og du dekket på til henne hver eneste dag. Ikke minst hvilken hest dere skulle vedde på diskuterte du flittig sammen med henne, selv om hun kun var der i ditt hode og hjerte. Hver morgen og kveld kysset du henne varmt, fra ditt indre landskap. Men den 10. Desember 2016 falt du ned trappen i huset ditt her på Ski, og med en påfølgende blodforgiftning ble livet ditt aldri det samme igjen. Men du var en idrettsmann helt til ditt siste levedøgn, og grunnet din sterke fysikk klarte du gang på gang å utføre mirakler og å trene deg tilbake til et selvstendig liv. At du var den staeste jeg noen gang har kjent kom godt med i denne opptreningen. Selv bare for et halvt år siden fikk du streng beskjed fra fysioterapeuten om at du ikke behøvde å trene hele tiden. Siste dagen din med trening på eldresenteret var den 26.januar, og også den dagen var du lei deg for at du følte deg som den mest skrøpelige av dem alle. Du skulle alltid være den beste, uansett, så lenge det var snakk om idrett, trening og sport. Men all innsatsen til tross, så gikk det nedover med deg, pappa, og det siste halve året var ikke godt for deg. Du hadde dog mange gode øyeblikk, som da barnebarn og oldebarn var hos deg, lørdagene på cafe med venner som du var med på siste gang 27, januar i år, at du fikk komme innom bowlingen å bli tatt imot som en konge, at Lars stakk innom, viste frem sin gamle, strøkne Amerikaner eller ringte deg, og ikke minst alle gangene Kåre kom innom og gjerne så en håndballkamp og spiste kake sammen med deg. Julaften 2017, som du egentlig hadde gruet deg litt til, ble en gledens dag for deg og for oss på alle måter, og var noe av det siste du snakket om. Men nå var du så inderlig klar for å reise videre pappa, og ikke minst komme til mamma og alle andre dine og våre som har reist i forveien. Du ønsket å dø med skoa på, og det gjorde du også. Jeg snakket med deg , som alltid, på telefon kl.21.00 på kvelden den 29. Januar. Da hadde du vært skrall i noen dager, men akkurat da følte du deg bedre, ”Det går bedre nå jenta mi. Gå og legg deg nå og så snakkes vi i morgen igjen. Hils til alle og husk at jeg er glad i deg, jenta mi”., sa du. ”Jeg er glad i deg også , pappa”, svarte jeg. ”Sov godt nå”. Det var siste gangen vi snakket sammen. På morgenen den 30.januar seignet du om i stuen mens hjemmesykepleien var hos deg, og du sovnet rolig og raskt inn. Du hadde gitt klar beskjed at om hjertet stoppet måtte vi alle la deg få fri og reise videre, og det gjorde du pappa. Du er hos mamma nå. Vi vet jo begge at du bare har reist i forveien for en stakket stund og at du og mamma nå vil vente på meg og de andre etter hvert som tiden blir moden for den enkelte av oss. Vi vet at vi skal sees igjen en gang , pappa. En gang skal de tre musketerer igjen være sammen. Vi hadde en forestilling ,- mamma, pappa og jeg, om at døden er en ganske gammel mann med langt, hvitt hår og hvitt skjegg. Han likner en bibelsk figur med en lang kjortel som er ren, men loslitt. Trass i sin alder er han sterk med et gjennomtrengende blikk. Han er beroligende og vennlig trøstende. Han har en forlokkende, vennlig men kanskje litt mystisk stemme. Selv om han er vennlig og forståelsesfull, er han svært fast og sikker i sine handlinger og holdninger. Han stråler av trygghet og man har ikke noe annet ønske enn å ta hans utstrakte hånd og følge med ham når man møter ham. Ansiktet er vakkert og bærer preg av de vi har vært glad i men som allerede har seilt bort til himmelsalen. Jeg vet at også pappa nå har truffet på denne gamle og hyggelige mannen og at han har det godt hos ham. Sammen med ham vil han vandre, til han en dag slipper taket i ham for en stund, for å komme og hente meg, og alle oss andre. Jeg tror det er viktig for oss som skal være igjen her en stund, at vi kan se på døden som noe meningsfylt. Som jeg kommer fra intet, skal jeg tilbake til intet. Døden er en naturlig del av alt liv, og det må jo være slik. Døden representere fullbyrdelsen på livet og gir livet dets endelige bekreftelse. På samme måte som en ikke kan forestille seg dag uten dens motsetning natt, kan en heller ikke forestille seg livet uten døden. Det kan for noen være en personlig overbevisning at ens eget liv blir meningsløst om en ikke ser sin egen død, sin egen identitet, i øynene. Det kan for mange av oss være en opplevelse av at livet her på jorden ville bli ulevelig om ikke alt liv var dødelig. Eg så en engel i dag det høres rart ut, men det e sant den va der bare pluts'ligt den såg på meg og smilte og forsvant Eg e en sindig dame nå lurt' eg på om eg va tørna galen men så kjente eg en sjelefred som om eg satt i sjølve himmelsalen Det er rart men det e sant den smilte og forsvant Det e underligt men ansiktet te engelen bar trekk av dei eg mista eg merka at eg smilte og kjente på litt glede i det trista Eg tok det som ein hilsen i fra dei som seilte bort og e djupt savna eg kjente eg fekk ro for at dei hadde fått det fint der dei har havna Det e rart men det e sant den smilte og forsvant Mamma, pappa og jeg reiste utrolig mye sammen. Ikke i Norge, men du verden så mange spennende steder vi besøkte i utlandet. Og mang en gang gikk turen til London. Du sluttet aldri å skryte av ditt fantastiske armbåndsur som du kjøpte av en kar på gaten i London, som hadde en haug med klokker festet til innsiden av frakken. Som på en gangsterfilm. Mamma og jeg skrådde unna og mente at dette ikke var en lur handel, men du syntes synd på karen og kjøpe en klokke av han. Den rusla og gikk i nærmere 15 år! I London sto alltid musikaler på agendaen, i alle fall for mamma og meg. Du var med av og til, du elsket jo musikk og var veldig musikalsk, men musikaler kunne bli litt for mye av det gode for deg. En fotballpub med en skikkelig kamp og en god øl var mer i din gate mens mamma og jeg hulket og sippet oss igjennom den ene musikalen etter den andre. Men en musikal var vi veldig glad i alle tre, og det var Les Miserables. Vi var veldig glad i den, men den fikk en enda sterkere og ny dimensjon for deg etter mammas bortgang. Vi hørte ofte på den når jeg var hos deg, gråt en skvett begge to, og mintes mamma sammen, i glede og tårer. Nå skal jeg dele denne sangen med deg for siste gang, pappa. La oss alle finne frem i våre tanker, pappas alltid smilende og varme ansikt med de tindrende øynene og den rungende latteren som satt så lett og la dette bildet henge ved oss mens vi lytter til ”Bring him home” fra ”Les Miserables”. Mamma var for oss alle, fyrtårnet som lyste trygt der fremme når alt annet så som mørkest ut. Hun var for oss alle vårt nord, vårt øst, vårt syd, vårt vest. Og du var komfortabel med at det var slik, pappa. Hun var denne bærebjelken også for deg. Derfor må jeg være ærlig å si at vi var veldig bekymret for deg da mamma gikk bort. Hvordan skulle dette gå,- du som ikke en gang betalte regninger selv eller kokte poteter. Enten ville du ta tak og stå på, eller så ville du også gå bort i løpet av kort tid. Dette var vår bekymring. Men pappa, du tok tak raskt og bestemte deg for å ta over stafettpinnen etter mamma, som det store overhodet i familien. Du bestemte deg for å snakke med meg i telefonen flere ganger daglig, til stor glede for oss begge. Du noterte ned alt som skulle skje for Marius, Benedicte, Tuva, Jonas, Julie Stine og meg, og du fulgte opp. Hvordan gikk det med den og den, hvordan hadde den eksamenen gått, hvordan var det her, hvordan var det der, og mest av alt,- hvordan var det med meg. Noen ganger var det faktisk du som hadde mer oversikt enn meg. I de siste dagene var du utrolig opptatt av hvilken skole Tuva ville komme inn på fra høsten av, hvordan første opptaksprøve på Teaterhøyskolen gikk osv. Det var så vondt å motta svar for Tuva om at hun har kommet inn ved Romerike Folkehøyskole, som hun så inderlig ønsket seg,- uten at vi kunne fortelle det til deg. Vår første reaksjon var” Å ,vi må ringe morfar og fortelle”, for så å kjenne på realiteten om at vi ikke kan fortelle deg mer om det som skjer, på godt og vondt. Det blir som oldebarnet Jonas på fem år sa da Marius fortalte han at du var død. Det første Jonas sa var ”men hvordan skal vi få ringt til oldefar nå”!! Ja, hvordan skal vi få ringt til deg nå, pappa. Hvordan Du var helt enestående , pappa, og du tok det fulle og hele ansvaret som familiens naturlige overhode. Hjertet som banket for oss alle, for alltid har stilnet av. To flittige hender er foldet, som aldri tok, men gav. Verdig du gikk gjennom livet, var trofast, ærlig og snill. For alt du var for oss alle, vi minnes og takke vil. Kjæreste pappa,- du og mamma var både Knoll og Tott og Pompel og Pilt, samt litt familien Glum i en og samme forpakning. Men ingen elsket hverandre som dere to og dere er de eneste jeg kjenner som inntil mammas siste sekund her på jorden, kunne se ut som et nyforelsket kjærestepar i ungdommens gryende vår. Pappa, du sa ofte om mamma, og særlig på slutten når sykdommen for alvor tok tak i henne og hun satt sammenkrøpet og sov i stolen sin,- krokete og sterkt preget av alt det vonde: Da sa du : ” Jeg så på deg der du satt og så den vakreste jenta i hele verden og som jeg elsket uten grenser. Du var jenta mi, Ruthe-mor”” Elskede pappan min. Kun du kunne si dette på din sterke og fine måte. Da mamma reiste fra oss sa du, gang på gang ”Jeg elsker deg Ruthe mor”, igjen og igjen til livet hennes ebbet ut og var over. Tapperhet var din styrke, humør ditt skjold. Kroppen ga deg smerte i vanvittig rikt fold. Intenst du kjempet til siste stund. Nå hviler du ut i himmelens lund. Slekten økes dagene rinner. Du vil alltid leve i våre minner. Takk kjære Kolbjørn, pappa, morfar og oldefar for alt du oss gav! Det er tungt å følge deg til din grav! Som de fleste vet var pappa lokomotivfører, og en stolt representant for NSB og for dette yrket. Før det var han en kort tid innom yrket som dreier. Noen profesjoner har et eget samhold i seg. Når en brannmann møter en annen brannmann, så er det et spesielt bånd mellom dem, tenker jeg, uavhengig av geografi eller alder. Sånn tenker jeg at det for eksempel er for politiansatte også. Og ikke minst for lok.førere, som deg pappa. Det var alltid noe eget dere gutta imellom. Samhold, respekt, støtte, tillit, humor og styrke. Og ingen var så stolt av deg som mamma og meg da du år etter år sto i din fantastiske uniform på 1. Mai,- en uniform litt lik politiets uniform og med hvite hansker, og var æresvakt på Oslo S for lokomotivførerne som falt under den andre verdenskrig. Du var rak som ei furu, og stolt som en hane. Og det samme var vi. Ingen kunne vel hilse en militær hilsen til hatten som deg. Selv da Kong Harald i sin tid kom til NM i Skiskyting i Fet og gikk rett på deg, hilste du raskt til topplua, med både høyre og venstre hånd, noe vi lo mye av i etterkant. Så vil jeg på vegne av Marius, Benedicte, Tuva Marie , Jonas og Julie takke deg for den elskelige og uforglemmelige morfaren og oldefaren du alltid var. Du var der alltid for dem, du øste ut av deg all din kjærlighet, du hadde alltid gode råd, du støttet der det trengtes og var alltid tilgjengelig. På kvelden på selve dødsdagen din, da vi var og tok farvel med deg, hadde vi en oppsummering. Hvem var du for ungene og for meg pappa Hva er deg Jo, dette er deg: - Latteren, og særlig når du syntes at noen hadde sagt noe bra eller morsomt! Glede! - Cognacers, helt opp i glasset etter hjertelaget. - Vitser,- gud som du fortalte vitser. Ofte hadde vi hørt dem før, og ingen lo like hjertelig , gang på gang, som du selv. - Du elsket å ha folk du var glad i rundt deg til god mat og drikke. Og ingen kunne slå hendene så godt sammen og høylytt gi uttrykk for gleden over et godt måltid mat i hyggelig lag som deg. - Du elsket fotballturene til London med Marius. - Du elsket å reise! - Du elsket alt det gode livet hadde å by på. - Du elsket å være fysisk aktiv og å trene. Du var en av Norges beste håndballspillere gjennom tidene. Og alt annet du tok i mestret du også med glans, om det var skihopp, telemark-kjøring, bowling eller minigolf. Og de få gangene jeg slo deg i minigolf, så var det noe noe jo galt med din kølle. - Du sa alltid ”godtigodt” når noen av de små barna koste seg med noe godt å spise. - Du lærte meg alt om biler og bilmotorer. - Du har lært meg og alle dine tre barnebarn å svømme lenge før noen av oss startet på skolen. Du holdt oss i badetøyet og ropte ”armer og bein, armer og bein”, så vi ikke skulle glemme at her skulle hele kroppen med. - Du sørget for at vi alle i tur og orden tok svømmeknappen. For det måtte man jo ha, i følge deg. - Når vi spilte Vri Åtter og du med glede så at noen måtte trekke inn kort. Da sang du av full hals: ”gå på hæven, gå på hæven, trallalala”, og bare vi unga forstår hva det betyr. - Du elsket å fortelle historier, og tok oss alle med på de mest fantastiske historie-reiser. - Du var en mann av mange gloser, om vi kan si det sånn. Da vi befinner oss i kirkerommet skal de ikke repeteres, men du verden hvilke gloser du hadde. Og som regel kom de da du var som mest lykkelig. Til Marius, Benedicte og Tuva,- vi må holde morfars tradisjon tro med gode gloser og kraft-uttrykk i live på julaften. Vi må ta han med oss alltid, og ikke minst da. - Du var for oss mister bowling og ikke minst den store håndballspilleren vi så så inderlig opp til. - Du var et oppkom av rare ord og uttrykk. For eksempel elsket du å si ” jeg så ikke at han drakk men jeg hørte at han sa ahhhhhhh”. En av dine mange høydare. - Du var opptatt av at når man tegnet skulle man være innenfor linjene. - For oss er du, og mamma, selveste Rhodos him self, du er Morskogen, og du er kongen av Koster! - Du låste mine føtter fast til skoene dine da jeg var kun ei lita jente, og lærte meg å danse. - Du introduserte meg for grønn is! - Vi kosa oss meg å handle gaver til mamma sammen før jul, du tok meg alltid med til den ” levende ” vindusutstillingen til Steen og Strøm før jul, vi var på Frognerbadet så ofte det klaffet med din turnus, og jeg elsket lukten av sommer, Reiseradion på radionen på badet og å lære , observerende og sittende på toalettlokket, hvordan skikkellige menn barberte seg. Det har jeg hatt mye glede av i omsorgssektoren etterpå, pappa. - Du er og var verdens beste pappa, og morfar!! Selv om savnet nå er ulidelig stort, har vi alle sammen mange og kjære minner om deg som vil følge oss gjennom hele livet. Spesielt godt for barnebarna, men også for meg, er det at vi også kan tenke tilbake på den flotte turen vi alle hadde sammen til Rhodos i oktober 2002, noe vi utrolig nok fikk en repetisjon på i oktober 2006, og ikke minst turen med oss alle til Kroatia i 2014, hvor du skremte vettet av oss alle sammen ved å plutselig sprette opp fra solsenga , rope ut at nå skulle alle se hvordan en skikkelig bombe med kjempesprut ble uført i bassenget! Det er ikke så lenge siden, pappa, og du tok den beste bomba noen gang. Sørgende står vi ved din kiste. Når klokkene klemter som et farvel i det siste. Du var for oss alle så inderlig kjær, og derfor så tungt deg å miste. Til sist kommer takken fra meg,- den lenge etterlengtede datteren din, som ble født på mammas 38 års dag og som dere alltid betegnet som den største gleden i livet deres Jeg vet at jeg sto først i køen når Herren delte ut mammaer og pappaer, og for det vil jeg være evig takknemlig. Ord blir tomme og meningsløse når jeg skal takke deg for alt du var for meg. Du var jo ALT for meg, og nettopp det er vel betegnende nok i seg selv. Jeg kan ikke annet enn å si TAKK for at nettopp DU var pappan min. Jeg vet at du alltid vil være meg nær og at du fra den andre siden skal gi meg styrke til å komme videre. Jeg vet også at du og mamma vil våke over meg og mine, og styre oss trygt videre gjennom livet. Jeg håper og tror at når jeg lukker mine øyne om kvelden og ber min bønn til Herren vår Gud, at jeg vil kjenne dine og mammas hender holde rundt ansiktet mitt og stryke meg over håret slik dere begge alltid har gjort. Og når jeg føler sorg og fortvilelse komme, kan sette meg på huk og late som om jeg legger hodet i fanget ditt og blir trøstet igjen og igjen, slik jeg har gjort så mange ganger. Samtidig ser jeg deg tydelig for meg der du nå sitter i den vakre himmelsalen, og hvor du holder et godt tak i moren din med den ene hånden og i faren din med den andre. Du savnet dem hver dag som er gått etter at de reiste i fra oss og jeg ser hvor godt det gjør deg å se dem igjen. Bak deg står mamma Ruthe`mor, mormor Gudrun, morfar Edon, tante Reidun, tante Ellen, tante Gunni, onkel Sverre, Per `e mann og ikke minst Bjørn Steinar, og alle holder de godt rundt deg og viser glede over å se deg igjen. Din og deres gjensynsglede blir vår trøst i dag. Så mye du gav, men lite krevde Din omsorg for alle gikk foran deg selv. Du viste det i din gjerning så lenge du levde. En hverdagshelt har tatt farvel. Vi er mange her i dag som har mistet det vakreste vi hadde. Jeg er så inderlig glad i deg , pappa. Til sist vil jeg takke Kåre og Lars for fantastisk vennskap til pappa, og for at dere begge var min forlengede arm inn hos pappa. Min kusine Eva, søstra mi, fordi jeg visste at jeg alltid hadde deg og Einar i bakhånda. Og ikke minst alle venner og kjære pappa hadde i NSB, Jernbanens idrettslag Ski, Skeid, Jernbanens veteranlaug, lørdagenes cafegjeng og ikke minst Follo pensjonistlag. Dere har nå mistet en av de beste bowlerne dere hadde, men takk takk takk for alt dere var for ham. Til sist vil jeg avslutte dette minneprdet med noe som en av de beste vennene til Tuva , Eirik Bjerke på 18 år, skrev til meg da du var gått bort, pappa. En ny morgen. En ny dag. En ny kveld. En ny Stjerne. En stjerne mye større og blankere enn sine venner rundt ham. En stjerne fylt med glede og uendelig kjærlighet har fått plass på vår himmel. Slik som sin sjelevenn som forlot ham lenge før tiden. Nå danser de største og blankeste stjernene på himmelen. De danser en kjærlighetens dans, en dans uten tid og bekymring. En dans for seg og den andre. Gjenforeningens dans også. Men viktigst av alt dansen for Wencke, Marius, Benedicte, Tuva, Jonas og Julie. De som farer av sted forlater oss aldri helt. Noen finner veien tilbake og våker over sine kjære. I hjertet lever minnet, så de aldri blir glemt heller. Smerten og savnet er umettelig, uutholdelig og grusom. Den vil aldri forsvinne helt, for da ville man glemt de som dro av sted. Men den kan dempes, gjennom styrke og samhold, kjærlighet og forståelse. Jeg er sikker på at om dere ser opp på stjernehimmelen, vil de to vakreste stjernene alltid skinne sterkest for dere og lede dere gjennom livet til dere en dag møtes igjen. Jeg lyser fred over pappa – Kolbjørn Pedersens gode, gode minne. Vi avslutter denne talen med å høre Papa, can you hear me, hentet fra filmen Yentl, skrevet av Barbra Streisand.