Magne Hauge

Minneord til pappa, den 26.01.2018 Giske Kjære pappa; så ble det din tur - om enn så trist det er, er det mest godt å tenke på at du nå har fått fred og ro... Du som må ha hatt minst 9 liv - døde til slutt etter en litt lang og strevsom avslutning på et langt og godt levd liv. Du er tilbake i Drammen nå, hit du kom som biblioteksjef ved Drammen folkebibliotek i 1968. Solveig Du var eldst av 5 søsken, alle unntatt din 1 år yngre søster, tante Kristin, er her i dag . Du ble født i Vestre Gausdal. Dere bodde på en revefarm, der Bestefar var bestyrer. Hovedaksjonær var Bjørn Øvrebø jr. i Oslo, - hans mor kom fra Mosnes i Fister, nabogården til Sigmundstad hvor bestemor var født. Bestemor var venninnen til Else Øvrebø, søster til Bjørn, og hun var også din gudmor. Fister var sentral i din oppvekst selv om du ikke var der første gang før du var 5 år, og neste gang du kom dit igjen, var i 1945, etter at krigen var slutt. Selv om foreldrene dine kom fra Fister, ble jo du en "ekte" østlending, født og oppvokst på Østlandet. Likevel slo du om til "hjelmelandsdialekt" straks du kom over vannskillet på vei til Fister eller til slektninger på Vestlandet, evt. om de var på besøk hos oss. Giske Fister fikk også stor betydning for alle oss barna - vi minnes sommerferier med alle pappas hjertelige tanter og onkler, der vi spiste lapper og kaker til det nesten tøt ut av ørene på oss, og drakk deilig saft til den randt rett igjennom. Vi husker til og med det gode brødet som vi kjøpte på butikken, og som mamma kjøpte noen ekstra av for å ha med hjem til Drammen. Jeg gikk helt i surr i alle de lange, mørke "pappalignende mennene", som alle var veldig hyggelige og litt spøkefulle (Solveig nikker bekreftende at dette ikke bare gjaldt meg). Sigmundstad, der bestemor var født, var et paradis for barn og voksne. Jeg tenker alle fra pappas familie her i dag, nikker blidt når de tenker tilbake på tiden de har tilbragt der og i Svennahuset, og for ikke å glemme båturene med "Siggen". Høsten 1935 kjøpte bestemor og bestefar gården Nygård på Solberg i Skedsmo, hvor onkel Einar og tante Inge Mai bor i dag. Solveig Vi gjør et lite tidssprang; pappa møtte mamma - vi har sett bilder av et forelsket par på ski på Lifjell. De giftet seg i august 1957, flyttet til Søve ved Ulefoss, fikk Jon i april 1958, meg i oktober 1959, da de flyttet til Solberg og bygde huset nederst i Langgata, tvers over veien for Jonstua, der Bestemor og Bestefar senere skulle bo. Per kom til verden i august 1963, og etterhvert også Giske i november 1967. Jon og jeg hadde noen fine barneår, jevngamle som vi er med fetter Bård og kusine Inger Johanna, som bodde på Tajet - lenger inn i Langgata, var vi et firkløver som var høyt og lavt på Solberg. I 1968 flyttet familien til Lier, til Nøsteveien 4. Pappa var da blitt både fylkesbiblioteksjef i Buskerud og biblioteksjef i Drammen kommune, en stilling han hadde helt til han gikk av med pensjon i 1997. Pappa var sentral i oppbyggingen av det nye biblioteket på Gamle Kirkeplass, som sto ferdig i 1976. Han var så kunnskapsrik og hadde mange spennende tanker om bilioteket som kultursenter og sosialt knutepunkt. Det nye biblioteket ble nettopp sånn. Mamma var i starten hjemmeværende husmor, med ansvar for oss ungene, hund, katt og stor, frodig hage. Pappa var som pappar flest på den tiden, på jobb, eller på møter. Han var svært politisk interessert og var i en periode leder av Lier senterparti. Politikk hadde interessert han siden ungdomsårene - han var alt da en sosial, nysgjerrig, vitebegjærlig og engasjert ung mann. Mamma ble etterhvert deltidsstudent i tillegg til å være husmor. At mamma og pappa i alt dette hadde overskudd og energi til å kjøpe Li, på Skammestein i Øystre Slidre, på begynnelsen av 80-tallet, restaurere det og drive det, er beundringsverdig. De var i starten begge pendlere, før mamma ble fastboende mens pappa var ukependler. Slik greide de oppfylle bo- og driveplikten på gården. Li ble alles felles fristed for ferie og å ikke gjøre noenting, men jobbing hørte selvfølgelig med - hesjing, pressing av halmballer, vedkløyving, husmaling og sauesanking. På Li ble det holdt bryllup for Anne Lise og Jon, og 60 års-lag for pappa. Giske og Lars Petter holdt også bryllupet sitt her, da de ble viet i Lidar kirke, mens festen var på Beitostølen. Alle vi barna har gode minner herfra. Li var sterkt medvirkende til vår interesse for fjell- og friluftsliv, både sommer- og vintertid, som vi driver med enda. Giske Pappa var stort sett frisk til godt ut i pensjonsalderen, med unntak av en snikende demenssykdom, som ble mer og mer synlig etter at han falt og fikk en liten hjerneblødning julaften i 2006. Jeg sluttet etterhvert å holde telling over hvor mange ganger jeg ringte Per, Solveig og Jon, og som oftest onkel Einar og fortalte at nå hadde det og det skjedd med pappa, det var alvorlig, og det var helt umulig å si noe videre. Han kom seg ganske raskt etter fallet i 2006, for han hadde gode gener og et godt hode utstyrt med store"hjernereserver", og kunne derfor fortsatt være til god støtte for mamma i hverdagen på Nøste. Han ordnet med regninger i nettbanken, skrev litt på PC, og var på internettet helt inntil han fikk behov for sykehjemsplass i 2008, etter et nytt fall. Han var blitt pleietrengende og kunne ikke gå lenger, var en lang mann på 1,90 og veide vel omtrent 100 kg. Det sier seg selv at det ble for vanskelig for mamma å stelle han hjemme. Han kom først til rehabiliteringsavdelingen på Liertun, og deretter ble han overført til Nøstehagen. Der bodde han noen år , frem til januar 2011, da mamma besluttet at hun ville ha han hjem igjen. Hun mente dette ville være det beste for han og lettere for henne - hun hadde tross alt besøkt han omtrent daglig på Nøstehagen. Etter kun noen uker hjemme ble han syk på nytt, måtte innlegges på Drammen sykehus igjen, det ble påvist et nytt hjerneslag og lungebetennelse, og alle trodde at nå var det over. Han ble skrevet ut fra sykehuset, for at han skulle få komme hjem og få lov til å dø hjemme på Nøste hos mamma...., men den gang ei. Riktignok sa han knapt et ord det neste året, som sengeliggende og totalt pleietrengende med store liggesår, men med omsorg og nitid stell fra mamma, "sto han av" denne gangen også. Etterhvert fikk de han opp i rullestolen igjen, han greide spise litt selv, og svarte ja og nei på spørsmål - om de var av interesse vel og merke. Om han fikk se bilder fra barne- og ungdomstiden, bilder fra Solberg, Fister eller av søsknene sine, var det mulig å få noen flere ord ut av han. På direkte spørsmål om hvem er det - når jeg pekte på bildet av vedkommende - kom navnene fortløpende, uten betenkningstid. Det var faktisk fortsatt mulig å spørre om familiemedlemmer i Stavangerområdet, som jeg ikke husket navnene på. Det samme gjaldt stedsnavn. Var han bare uthvilt nok, fulgte han helt klart med. Var det snakk "over hodet på hant" av mindre interesse - mer hverdagsig sladder om du vil, virket han uinteressert - egentlig som han alltid hadde vært mtp. denslags. Han var aldri spesielt god på "small-talk", FØR han ble syk heller, men en god diskusjon om EU, distriktspolitikk eller kulturarbeid sa han aldri nei til. Da mamma ble syk for snart 3 år siden, gikk det ikke så bra med noen av dem, og pappa måtte få sykehjemsplass igjen. Siden sommeren 2015, bodde han på Liertun, og fikk særdeles god pleie. Primærkpontaktene hans fikk god kontakt og fikk han litt i snakk igjen på formiddagene, da han var uthvilt. En av de mannlige pleierne som hadde mye med han å gjøre på slutten, fortalte oss at han som ung hadde vært mye på biblioteket i Drammen, og at han kjente pappa igjen fra den gang. Han fortalte oss en hyggelig historie som han også hadde fortalt pappa; Han hadde sett Pappa på en "kveldsvakt" i utlånet, da han tenkte at pappa var en kunnskapsrik og populær bibliotekar, der særlig de litt eldre kvinnelige lånerne ventet spesielt på hjelp fra pappa, til å finne de bøkene de lette etter. Pappa hadde smilt godt og gitt uttrykk for stor glede over å høre dette. På Liertun var han fortsatt litt sosial om han var i form til det - han var med på Yazzy og satt oftest i spisestua sammen med de andre. Da jeg reiste opp til pappa lørdag formiddag, den 22.april i fjor, satt han også i spisestua sammen med de andre. Jeg skulle fortelle han at mamma døde på kvelden dagen før, den 21.april. Da jeg fikk fortalt pappa alt sammen, gråt han stille - det var så fryktelig trist å fortelle han dette. Vi satt der på "finstua" helt tause, han så på meg med de brune, litt sørgmodige, dype øynene sine, mens tårene silte nedover kinnene våre. Det var veldig fint for pappa, da Peder og Martin dukket opp litt senere. Da vi kom opp til han etter bisettelsen til mamma 1 uke etter, reagerte han på samme måte og ble like lei seg. Selv om det var fryktelig trist å utsette han for dette, fikk hans reaksjon da i hvert fall meg, omsider til å forstå at han hadde et godt liv, selv om han de siste årene ikke sa særlig mye og man lett kunne få inntrykk av at livet hans bare var trøstesløst. Mamma var og vi barna er svært takknemlige for det gode stellet og omsorgen pleierne på Liertun gav han helt inntil det siste. Da DU ble syk helgen den 14.januar, og jeg fikk beskjed mandag morgen at de hadde startet med antibiotikabehandling mot en lungebetennelse, gikk det ikke helt inn hos meg - dette hadde jeg hørt mange ganger før, og du kom deg jo alltid igjen - du hadde da 9 liv; … men jeg hadde nok kommet ut av tellingen. Da jeg fikk ny telefon torsdag morgen om at du brått var blitt dårligere, og ikke hadde vært kontaktbar på kvelden den 18.januar, gikk det opp for meg at du hadde jo ikke mer "å leve for nå" som mamma var død... tiden var inne for å ta farvel... Vi rakk alle barna, svigerbarna, og Jeanine - Carolines mamma, å komme og være hos deg i løpet av torsdagen. Du lå da stort sett med åpne øyne og så på oss. Jeanine og Caroline sang noen Franske "gladsanger" for deg, som dere hadde sunget sammen tidligere i festlig lag. I løpet av natten ble du tyngre og tyngre i pusten, før du så endelig fant ro ut på morgenkvisten, og døde kvart over 3 fredag morgen, den 19.januar. Det var godt å få være der hos deg da, stryke deg i det nå helt sølvgråe håret og holde deg i hånden, da du døde. Jeg tenkte da jeg satt der, på alle de gangen jeg som lita jente ofte sto bak deg oppå stolen og gredde det svarte, blanke håret ditt mens du så på Dagsrevyen. Jeg var alltid så fasinert av det - at du hadde så svart og blankt hår, mens jeg hadde så ullent, hvitt.. og nå var ditt hår blitt helt hvitt, men tross alt ikke ullent…...,ja, ja - pappa, vår kjære pappa. Solveig Vi har mange gode minner om en pappa som alltid var der - skjønt ikke alltid like interessert i hva vi barna holdt på med av idrettsaktiviteter, for noen atlet var han aldri. Vel, han likte jo å gå fotturer i fjellet og å gå på ski, men det stoppet stort sett der. Men desto mer til hjelp og støtte var han jo på mange andre områder. Jeg (Solveig) husker så godt hvordan jeg gledet meg til at han skulle komme hjem fra jobben, da han alltid hadde med seg barnebøker til hver og en av oss, alt etter våre ønsker og interesser. Assosiasjonen til sangen "3 søte småbarn - venter på far" er nærliggende. Det var ikke rart jeg ble glad i bøker - på arkitekthøyskolen hadde jeg ekstrajobb på høyskolebiblioteket, og medstudentene mine mente jeg var født bak en bokreol...Jeg hadde som student en oppgave å tegne bibliotek, og ble kaldt BiblioteKAREN (for de av dere som ikke vet det heter jeg også Karen). Det er flere av oss som har "syslet" i faget til pappa - svigerdatter Anne Lise er "ordentlig" bibliotekar og yngste barnebarn, Petter Edvard var skolebibliotekar da han gikk på barneskolen. Sånn - at han hadde med bøker hjem til oss - hjalp han oss også med skolearbeidet vårt. Det var faktisk bare å "bestille" fagbøker og aktuell litteratur hjem når det var spesielle forberedelser som måtte gjøres til prøver, norskstiler og særoppgaver. Han var et unikum mtp hjelp til nynorsk, tysk grammatikk, fransk og hjelp til finpuss på engelsk stil, for ikke å snakke om historie og geografi. Vi har i voksen alder etter å ha lest pappas "erindringer" sett at læreren hans alt på barneskolen på Tærud på Skedsmokorset, mente han hadde klisterhjerne. Ikke rart han fikk beste poengsum på avgangskullet sitt, ved Grorud høyere skole. Etter forberedende ved universitetet i Oslo, begynte han å studere filologi, samtidig som han ble opptatt som bibliotekelev ved NRKs bibliotek. Fra da av ble bøkene definitivt hans verden og liv, via Ulefoss og Strømmen bibliotek til han startet i Drammen i 1968, der han var til han ble pensjonist. I mange år etter at han ble pensjonist, har vi av og til møtt noen av hans tidligere kollegaer, som alltid har spurt etter han og bedt oss hilse. Når vi gjorde det helt til nå på slutten, virket det alltid som han husket hver enkelt vi hilste fra. For oss var DU pappa, bare PAPPA. Du var trygg, mild , snill og tålmodig. Du kunne bli sint, men det gikk fort over. Vi kunne spørre deg om alt, du gav gode råd, du var aldri dømmende, du tok sjelden parti, dvs. om du gjorde det gjorde du det oftest for de som var "svake" eller minoriteter. Du var en god kontrast til mamma - og Giske og jeg var typiske pappajenter. Hva gjaldt Per og Jon og deres "morsgener" med mer anlegg for action, bil, motor og praktiske ting, var det godt de hadde en mer enn gjennomsnittlig praktisk mamma, i tillegg til mange gode og nære onkler. Jeg tror særlig Jon en rekke ganger rev seg i håret over din manglende interesse og av og til "rømte" til Kåen - til onkel Erik. Og Per var gårdsgutt på Øvre Stoppen, på Nøste. Både Per og Jon var ganske opptatt av å kjøre store biler/busser og sørget for å skaffe seg førerkort klasse 2, noe som lå langt utenfor din verden - men vi trenger ikke gå enda nærmere inn på dine manglende kjøreferdigheter og praktiske sans her. Giske Ja - du hadde så godt som null interesse for sport - mens jeg elsket det, og du støttet meg 100% i valget om å starte på idrettslinja da jeg måtte velge videregående skole. Mamma var ikke like begeistret, da hun nok hadde ønsket at jeg valgte en litt annen retning, og hun til "det siste" håpet å få en legespire ut av et av alle barna. Du pappa uttrykte ikke spesielle ønsker for hva vi skulle bli, men understreket at vi kunne bli akkurat hva vi ville - jeg følte jeg alltid hadde deg i ryggen mtp. valgene jeg tok. Du visste nok at det var det man trengte, om man skulle ta de rette valgene. Du var av bondeætt, du var jordnær og usnobbete, du var ærlig, respekterte alle for det de var, og snakket sjelden negativt om andre mennesker. Du var et godt forbilde - du var en hedersmann i ordets rette forstand. Vi fødes, vi lever og vi dør - du levde og jobbet et langt liv i Drammen, du bodde i Lier, nå er du her - tilbake i Drammen igjen. Gravplassen er klar ved siden av mamma, på kirkegården her, rett ovenfor "Biblioteket ditt" i Hauges gate - eller Hauges aveny, på Gamle Kirkeplass - eller Hauges Square - ja der burde du stå - ikke Torgeir Vraa.... *************************** Hvil nå pappa - fred være med deg og ditt minne. Hilsen barna dine - Jon, Solveig, Per og Giske. Solveig Karen Rønneberg Hauge og Giske Hauge Kristensen 26-01-2018

Endelig fikk du hvile - du gode, snille, milde pappa. Takk for alle fine stunder og alt du var for meg. Takk kjære pappa.