Anne Lise Rundbråten

Gratulerer med dagen verdens beste! Savner deg

Gratulerer på morsdagen mommon min🖤 savner er så stort 🖤

6 år siden du sovnet inn mommo ️ det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Tror dette er en sorg jeg kommer til å bære med meg resten av livet ️‍ jeg savner deg

Savner deg ekstremt mye, mommo️

Jeg savner deg🖤

Tenker på deg, min fine engel💕

Tenker på deg vær dag, mommo

Kjære mormor. Jeg savner deg så. Jeg håper du følger med, på en eller annen måte. Skulle så gjerne ønske du fikk møtt oldebarnet ditt, du hadde vært så stolt! Tenker på deg hver dag 🖤

Hei mormor ❤️ I dag er savnet ekstra stort. Tomheten av å ikke ha deg her-fyller hele meg. Jeg savner deg så uendelig mye, og skulle gjort hva som helst for å få gitt deg en klem til

Kjære tante Lise. Jeg savner deg dypt. Idag så skulle du ha fylt år, det skulle bli mye glede og lykke. Jeg er heldig for å ha møtt deg og tilbrakt tid sammen med deg opp ved Haskoll. Jeg kommer aldri til å glemme alle samtalene våres og alle de gode rådene du har gitt meg. Jeg kommer aldri til å glemme den varme gjestfriheten og kjærligheten jeg følte hjemme hos deg. Jeg tenker ofte på deg og jeg lover å besøke deg oftere på Sjåstad. Jeg savner deg.

Jeg tenker på deg, og savner deg

Holdt på og ringe deg i dag.. så vondt at du ikke er her mer ❤️

Minnetale ved Lises båre Hadde Lise sett alle dere som er kommet hit tror jeg hun ville sagt ”men herre gud, har alle dere kommet hit pga meg” Hun ville sikkert tenkt at det ble mye styr for dere. Men jeg tror også hun ville vært glad, og særlig for at vi kan stå sammen og ta vare på hverandre og flokken hennes. Lise ville jo ikke være til bry. Tvert imot så var det viktig for henne, ja det var vel henne, å sette andre foran seg selv. Vi tenker at også de siste ukene på Nøstehagen, på lindrende enhet, så var Lise så opptatt av at pleiere og alle der skulle føle at de gjorde en strålende jobb. Så vi tror nok ikke hun fortalte alt om smerter, tanker og plager. Hun skrøt heller av dem, klaget lite selv når forfallet var merkbart, men sa at det var bra. Og hun hadde det også bra og følte seg trygg og godt ivaretatt av de som jobber der og med alle sine rundt seg. Lise var ikke redd for å dø når det først var slik at det ikke var noe å gjøre. Hun hadde forsonet seg med det. Hun var trygg for at hun ville få den beste medisinske hjelpen av de gode vennene og legene Siri og Kjetil slik at hun ikke skulle behøve å lide og de slik ble det. Og hun var sikker på at hun skulle få møte igjen Arne. Det var allikevel tungt for Lise å ikke skulle få delta videre i livet med ungene sine, og da særlig barna og barnebarna. Lise levde jo for barna. Lise elsket barn og hun passet barn fra hun var et barn selv: nabobarn, søsken, tante barn, dagmamma barnet, venners barn, og alle barna i barneparken og barnehagen. Lise øste ut omsorg og en ubetinget kjærlighet. Det var alltid åpent hus. Alle visste at de var så hjertelig velkommen. Jannicke og Thomas fortalte at det ikke var sjelden at deres venner satt hjemme hos Lise og Arne når de selv kom hjem. Det var et sted barn skjønte at de var elsket. Lise stilt aldri spørsmål og krevde aldri noe tilbake fra barna. Men størst av alt var selvsagt å få egne barn, Jannicke først og så Thomas. Og stor var lykken da Lise og Arne sammen fikk oppleve å få to barnebarn; Ole Kristoffer og Kaja Sofie. Når Lise ble enke ble trøsten og lykken enda større med 5 barnebarn til som hun elsket så høyt; først Martin, Så Samuel, deretter Engel Marie, og Max og til sist Zenya. Lise gledet seg med dem og bekymret seg mye for dem alle. Det kunne like gjerne være for små som store saker. Barnebarna forteller om at når de kom til farmor og mormor så var huset mer eller mindre fritt tilgjengelig. Da flyttet Lise med den største glede inn på gjesterommet, sånn at barnebarna kunne ommøblere og lage sin egen leilighet på farmors soverom. Det var sjelden nei eller mas om å rydde opp. Eller de fikk kokkelere og teste ut obskure retter med det som var å finne på kjøkkenet og som Lise satte til livs. Lise var opptatt av og levde utfra at ungene skulle få prøve uten begrensninger men ikke uten ansvarlighet. Det var lite restriksjoner og mye trygghet. Kaja skrev en tale til mormor som hun fikk en av de siste ukene hun var blant oss. Noe av det Kaja skrev var at da hun var liten hadde mormor lært henne at bestefar alltid var med og at selv om en dør så er en ikke helt borte. Mormor og farmor lever videre i våre tanker, hjerter og minner. Noe av minnene ar alle kakene mormor og farmor har bakt til bursdager, alle skoleavslutninger hun har vært med på, alle gangene hun har stilt opp, kjørt og hentet barnebarna (og deres venner) og alle gode rådene hun har gitt. Lise var bestemt på at aldri skulle sies «takk for hjelpen med pass av barnebarna» det var Lise som skulle si «takk for lånet». Lise var god til mye. Hun var god i jobbene sine, hun var arbeidssom og hadde høy arbeidsmoral. Det var tungt for Lise de siste årene av arbeidslivet å ikke få til å stå i 100 % jobb. Det var liksom ikke henne å være halvveis. Lise var musikalsk og spilte gitar. Det la hun dessverre på hylla ganske tidlig. Men barna hørte nok at hun sang. I familiebandet hvor mamma spilte trommer, pappa trekkspill, søknene sine instrumenter, var altså Lises plass med gitar. Familien var viktig og etter at vår far ble borte var Lise en sterk støtte for vår mor. Lise var alltid der, i nærheten, og på telefonen. Lise passet på både mor og søsken. Helt til siste slutt. Lise hadde forskjellige håndarbeidshobbyer oppigjennom åra men fremfor alt var det strikking. Det er vel ingen som har tall på hvor mange gensere, jakker og annet hun har forsynt familie, venner bekjente med. Helt inntil det siste var strikking viktig. De siste ukene var det sokker det gikk i. Alle barnebarna og barna skulle få hvert sitt par. Og det rakk hun. Det var bare et par bonus sokkene som det gjenstår noen masker på tuppen. Lise var et ja menneske. Kom du på besøk var det stor gjestfrihet. Nok mat, sengeplass, og det skulle ikke mangle noe. Hun stilte opp, på dugnader, for venner, familie, naboer og hjalp til, og mange ganger langt utover det som var godt for henne selv. Hun strakk strikken. Hun sparte seg ikke. Så ble hun heller ikke spart selv. Det ble endel plager og sykdom gjennom livet. Hun fikk god trening i å mestre smerte. I perioder også fra barndommen av tok angst og frykt tak i livet hennes og gjorde det mørkere. Men Lise var en fighter. Når du er som Lise var,- en det var lett å komme til med bekymringer-, så gikk Lise all inn i andres vanskeligheter for å hjelpe til. Hun var ikke redd for det alvorlige. Til tider så mye at hun kunne være mer bekymret enn det en selv var. Denne ureddheten for å gå inn i alvoret så vi i høst da hun fikk den alvorligste beskjeden selv og at hun hadde kreft som ikke kunne behandles. Hun var åpen om det og snakket om det, hun var klar til å kjempe så lenge det var et håp, men forsonte seg med realitetene og rettet isteden alt inn på å få gode dager. Hun skjøte det ble kort tid. Hun sa at hvis hun skulle bruke de siste dagene hun hadde igjen av livet til å gråte og være fortvilet så ville jo det ta livsglede fra henne. Hun gjorde det lettere for alle rundt henne å fatte og forsone oss med realitetene. Den siste tiden ble derfor fylt med både tårer, ærlig samtaler om døden og tiden etter, latter og glede. Vi tenker vel også at hun tok seg kraftig sammen for å spare oss andre. Lise var en livsnyter. Hun var så glad i folk og flokken sin. Hun hadde mange gode venner, fått gjennom et langt liv. Barndomsvenner, kollegaer, naboer, slekt, familievenner for å nevne noen. Hun elsket turer (bare ikke fly) og samlinger med familien, med venner og venninnene, enten det var i blokka, i nærmiljøet, på fjellet, ved sjøen eller med mutter på harrytur til Sverige. Vår kjære mor og Lise var også to gode venninner som hadde planer for flere turer som skulle tas nedover i Europa. Lise og mutter var gode støtter for hverandre i det daglige. Lise hadde en herlig humor. Hun var en god historieforteller og både vitser og artige episoder har vi alle fått mange av. På tross av alvoret som hun også viste oss, så beholdt hun humoren helt til det siste. Etter at hun kom hjem fra Radiumhospitalet nærmet datoen seg for en konsert i Drammen teater med Bjarne Brønnbo som hun skulle med to god venninner. Lise hadde store smerter i bekkenområdet og de fleste av oss tenkte at dit kan hun ikke finne på å dra, det kan hun da ikke klare. Men joda, og hun hadde et så inderlig ønske om en spesiell ønskelåt fra Bjarne Brønnbo. Han hadde sjelden fått det ønsket som låt fra publikum men når han hørte historien bak på forhånd, så fikk hun den låten. Og det var Rompa mi. Lise lo. Som en slags hevn og galgenhumor over smertene. En av de siste gangen hun hadde et våkent øyeblikk kort tid før hun sovnet inn så snur hun seg til Jannicke og Thomas og sier ”men i all verden, er dere her enda Er det ikke over” og så konkluderer hun ”gamla er seig”. Lises store kjærlighet var Arne som hun fikk dele livet med frem til for 18 år side. Det var den største kjærligheten. Det var bare Arne. Også Arne gikk bort så altfor tidlig pga kreft. Vi er mange som tenker at en del av Lise gikk bort sammen med Arne den gangen. Da Arne og Lise var ungdommer og kjærester var det vanlig samlingsted for bygdas fremtid å samles i kirkesvingen, rett her nede. Det var der alt skjedde og der har det nok vært mye moro. Nå, et steinkast unna, ender de tilbake, sammen. Det så Lise frem til. Lise fikk bety mye for mange og vi er mange som fikk bety mye for Lise I takknemlighet lyser jeg fred over Lises gode minne

Min gode mamma ❤ Savner deg så!!!!

Hvil i fred kjære, gode, blide Lise. Du stilte alltid opp for oss om det skulle være noe, og vi kommer aldri til å glemme alle de gode samtalene og stundene vi hadde sammen på Haskoll ♥️