Sølvi Lappegard

Jeg minnes Sølvi i takknemlighet for hva hun var for vår familie i en vond tid, gjennom Sjukestua. Hun virket trygg faglig og åndelig. Gud styrke familien. Jeg sier på gjensyn.

Du har i sannhet kjempet "Den gode strid og fullført løpet". Vi unner deg hvile men savnet blir stort i flokken på Vats bedehus. Du delte med oss dine seirer og nederlag, og var så lett å samarbeide med. Du var et ja-menneske så langt kreftene og sykdommen tillot. Du tente så ofte lys for oss. Nå tenner vi lys for deg som hilsen fra Vårvon : "Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst er kjærligheten."

Min kjære kusine som så tappert slet med sykdom. Vi var på Radiumhospitalet om trent på samme tid til behandling. Så er du gått i forvegen og er hjemme hos Herren. Vi hadde jo pratet om at du skulle ta en tur til Brasil og se vårt arbeidet der ute. Slik ble det ikke og jeg kjenner savnet. Vil lyse fred over ditt minne.

Det var med stor sorg jeg mottok budskapet om at du var død! Vi møttes på Danvik Folkegøgskole i 1969/70. Du var alltid så possitiv ! Siden har vi fulgt hverandre, men den beste kontakten har vi hatt de siste 4 årene! En hjertekontakt! Vi har hatt mange dype samtaler over telefonen , som alltid har blitt avsluttet med bønn! Du hadde håpet om helbredelse, men den største helbredelsen hadde du i hjertet ditt, for du var et levende vitnesbyrd på at han du trodde på, var med deg hver dag! Jeg fikk komme på besøk til deg og Olav, å det var like hyggelig hver gang! Gjestfriheten var stor! En gang var også min mann med, hvor vi stakk innom på vei hjem etter en vestlandstur! Du tilbød oss overnatting, å du trodde vi var helt på jordet da vi skulle kjøre helt til Rakkestad på natta, men da vi måtte takke nei til det, ja, da måtte vi i det minste, få med oss ei matpakke på veien, for det var jo langt, å lenger en langt, midt på natta! Din omsorg var så stor og ditt hjerte var så varmt! Det banket for alle rundt deg! Siste gang vi hadde kontakt på mobilen, var når du lå i sykebilen, på vei til sykehuset, for siste gang , men da var du svak! Du var så reiseklar Sølvi! Nå ville du flytte hjem til Jesus! Vi avsluttet telefonsamtalen , også da , men bønn! Hans venstre hånd var under ditt hode , med den høyre, favnet han deg! Der var du trygg i Jesu sine armer! Vi var enige om , at vi skulle møtes igjen på den Himmelske strand! Takk Sølvi, for alt du har betydd for meg! Lyser Guds fred, over ditt gode minne!

Min kjære venninne er ikke her lenger. Helt fra vi var små har vi hatt kontakt, og selv i de mest travle perioder i livet der vi sjelden møttes, holdt vi kontakten og følte kontakten. At jeg skulle komme til å bo i din kjære hjemby Narvik var spesielt for deg. Vi har vandret sammen på dine gamle stier og mintes. I dag er disse turene mine verdifulle minner. Sølvi vil alltid være i mine tanker. Gode og glade minner fra barndommen, ungdommen og voksenlivet vil alltid ha en viktig plass hos meg. Jeg er takknemlig for alt vi hadde i lag.