Informasjon

Berit Reidun Wethal

  • 19.02.1933 - 17.11.2017

Minnetalen fra kapellet

Det er mange og mangfoldige minner om Berit Wethal. Ordene om henne her i kapellet er så mye mer enn det som blir sagt. De rommer levd liv, opplevelser og fortellinger om en omsorgfull, god og rettferdig dame og av at dere har hørt sammen som familie og venner. Berit Reidun var navnet hun fikk da hun ble født 19. februar 1933. Hun var den yngste av barna til Petra og Sigurd. To av søsknene, Egil og Kari, døde da de var barn. Det var tungt for alle, og familien ble preget av tapene. Eldstemann i flokken, Odd, og Berit var de to som fikk et fullt livsløp. Familien bodde på småbruk i Rælingen, på gamle Sand skole, og Berit lærte tidlig å ta i et tak med alt som måtte gjøres. Etter endt skolegang og konfirmasjon begynte hun å jobbe. Da jobbet hun blant annet på Konten kafe i Strømmen og det var slik hun ble kjent med strømlingen Bjørn Wethal. Siden de møttes i 1949 var det de to. Bjørn var et par år i Tysklandsbrigaden, og da Berit i 1953 begynte å arbeide på lønningskontoret til Strømmens verksted byttet Bjørn arbeidsplass. Som Berit selv sa: «Han ville vel ikke at jeg skulle vite hva han tjente.» Berit og Bjørn giftet seg i 1957 og flyttet inn i huset de hadde bygget i Stasjonsveien 34, ved siden av Bjørn barndomshjem. Sammen ble de foreldre til Øivind og Tormod. Mor var alltid hjemme fortalte dere. Hun var omsorgsfull og hadde omtanke som viste seg i alt det praktisk hun gjorde for dere. Hun var rolig og likte ikke selv å være i rampelyset. Det var typisk hennes generasjon å være ryddig og grei, og at ting skulle være ordentlig. Hun og Bjørn var nøysomme og kunne bruke ting igjen, i tillegg hadde Berit denne egenskapen at hun ordnet opp og kunne sette ting til side slik at dere gutta fikk alt dere trengte. Det var Bjørn som var familiens sjåfør, før sønnene tok sertifikat. Berit hadde jo alltid sjåfør, derfor tok hun aldri lappen. Da Øivind og Tormod vokste opp var det mange kjøreturer i en Saab, opp til Ullensaker og gården Lørdagsrud som var et samlingssted i familien. Om sommeren gikk turen til Harpefoss og Gålå i Gudbrandsdalen hvor dere leide hytte i mange år. I 1988 ble Berit bestemor for første gang da Eilen ble født. Det var stort, så stort at hun da sluttet å røyke som hun hadde gjort i mange år. To år senere ble Bjørns barndomshjem i revet og Øivind og Ingunn bygde hus på tomta. Det var en egen sti i hagen mellom husene, barnebarna Eilen, Sondre og Eirin gikk ofte på den. Bestemor var jo alltid der, rolig og godt til stede for dere. Dere plukket blomster til henne, og i bytte for blomstene fikk dere en sjokolade bit. For bestemor hadde alltid noe å gi bort. Ringo hadde fast plass i sofaen og dere hadde lekebiler og gamle Donald blader å lese i stua hos bestemor og bestefar. Som Eilen har skrevet på minnesiden hennes: «Takk for alt, bestemor. Takk for sjokoladebiter på matpapir, for Donald-blader, for påsydde bamseben og utallige runder med vri åtter. Takk for gode søndagsmiddager og vaffelkjeks på det fine fatet. Takk for smultringer, kransekaker og brune pinner. Takk for alle gode minner.» Om sommeren var dere alle ute i hagen og holdt på med noe. Når det var pause i gressklippingen kom bestemor ut med et brett med kaffe, saft, is og Mariekjeks. Da var det pausefest. Berit var god til og likte å løse kryssord. Det gjorde både hun og Bjørn mye. Og hvis hun ikke fant riktig ord så hadde hun kryssordbøkene sine. Det lå alltid flere store tykke bøker på bordet. Bestemor og bestemor på Strømmen som Une kalte henne, var rettferdig. Det var ikke noe tull der. Berit skulle ikke gjøre forskjell på folk. Så det var bursdags- og julegaver til alle. 22.desember kom Berits nisser frem. Det var nesten 150 av dem, i ulike størrelser og fasonger. De ble plassert på bord og hyller, ja alle flater var dekket av nissene, så hjemme hos henne var det nisse-julestue. En annen ting som Berit gjorde før jul var å koke smultringer og bake kransekake. Ikke en kake, men mange kaker. Og søndags middagene hennes var gode og velsmakende, ofte stek og saus, og hermetiserte bærer og fersken med krem til dessert. Bjørn ble uføretrygdet i 1995 og etter at Berit gikk av med pensjon fra stillingen ved lønningskontoret i Skedsmo året etter dro de på mange fine turer sammen. Enten sammen med andre pensjonister, eller alene. De har reist på flere turer med Hurtigruta, og de har vært på lange bussturer i Europa. I 2010 hadde de to sin siste tur til Gålå og hytta til Øivind. Etter det hadde de begge et godt opphold på Landåsen. Bjørn ble dårligere, og feiret 80-årsdagen sin på sykehus 6.mai 2011 og 19.mai det året døde han fra Berit og dere. I 2013 flyttet Berit fra huset til leiligheten i Nygata 2, der hvor Konten kafé lå i sin tid. Kolsen plaget henne mer og mer, og hun hadde problemer med å gå. Men hvis Eirik var på besøk og sovnet på sofaen så hadde hun reist seg opp og lagt et pledd over han uten at han merket det. Det var stas når Eilen kom innom en gang i uken og laget middag til henne, for mye nytt i matveien var hun litt avventende til, mens potet og stekt pølse, det var alltid populært. Hver dag kl. 18 var det damemøte i salongen på gangen. Der hygget Berit seg veldig, så akkurat da passet det ikke med besøk fikk dere beskjed om. De siste månedene ble hun mer og mer sliten og trengte mer hjelp. Etter et korttidsopphold på Skedsmotun flyttet hun til Libos helt i begynnelsen av september. Og selv om hun flyttet til Lillestrøm så kom gutta hennes på besøk dit. I begynnelsen av november ble hun enda dårligere og den niende ble hun innlagt på Ahus. Berit fikk hjelp til å puste og helt klar som hun var så kommuniserte hun med dere. Torsdag for nesten to uker siden var sønnene og barnebarna der, Ingunn kom også på besøk. Og når hun så dere alle sa hun med glimt i øyet: «Jubileum». For hun hadde sine egn gode humor. Dagen etter ble hun slappere og orket ikke si noe. Tormod var hos henne, senere kom Eilen, Mona og Øivind, dere tre satt hos henne da hun døde fredelig fra dere, vel 84 år gammel. Som dere sa: Hun døde akkurat slik hun hadde levd. Deres kjære rolige og omsorgsfulle Berit er borte. Men alt hun har gitt dere og vært for dere ved å være seg der er risset inn i dere og vil leve videre i og mellom dere i dagene som kommer. Gaven til Blindeforbundet og de vakre blomstene her ved hennes båre er deres siste hilsen til henne i takknemlighet for den hun var. Sammen lyser vi fred over Berit Wethals gode minne.

Minnetalen fra kapellet

Det er mange og mangfoldige minner om Berit Wethal. Ordene om henne her i kapellet er så mye mer enn det som blir sagt. De rommer levd liv, opplevelser og fortellinger om en omsorgfull, god og rettferdig dame og av at dere har hørt sammen som familie og venner. Berit Reidun var navnet hun fikk da hun ble født 19. februar 1933. Hun var den yngste av barna til Petra og Sigurd. To av søsknene, Egil og Kari, døde da de var barn. Det var tungt for alle, og familien ble preget av tapene. Eldstemann i flokken, Odd, og Berit var de to som fikk et fullt livsløp. Familien bodde på småbruk i Rælingen, på gamle Sand skole, og Berit lærte tidlig å ta i et tak med alt som måtte gjøres. Etter endt skolegang og konfirmasjon begynte hun å jobbe. Da jobbet hun blant annet på Konten kafe i Strømmen og det var slik hun ble kjent med strømlingen Bjørn Wethal. Siden de møttes i 1949 var det de to. Bjørn var et par år i Tysklandsbrigaden, og da Berit i 1953 begynte å arbeide på lønningskontoret til Strømmens verksted byttet Bjørn arbeidsplass. Som Berit selv sa: «Han ville vel ikke at jeg skulle vite hva han tjente.» Berit og Bjørn giftet seg i 1957 og flyttet inn i huset de hadde bygget i Stasjonsveien 34, ved siden av Bjørn barndomshjem. Sammen ble de foreldre til Øivind og Tormod. Mor var alltid hjemme fortalte dere. Hun var omsorgsfull og hadde omtanke som viste seg i alt det praktisk hun gjorde for dere. Hun var rolig og likte ikke selv å være i rampelyset. Det var typisk hennes generasjon å være ryddig og grei, og at ting skulle være ordentlig. Hun og Bjørn var nøysomme og kunne bruke ting igjen, i tillegg hadde Berit denne egenskapen at hun ordnet opp og kunne sette ting til side slik at dere gutta fikk alt dere trengte. Det var Bjørn som var familiens sjåfør, før sønnene tok sertifikat. Berit hadde jo alltid sjåfør, derfor tok hun aldri lappen. Da Øivind og Tormod vokste opp var det mange kjøreturer i en Saab, opp til Ullensaker og gården Lørdagsrud som var et samlingssted i familien. Om sommeren gikk turen til Harpefoss og Gålå i Gudbrandsdalen hvor dere leide hytte i mange år. I 1988 ble Berit bestemor for første gang da Eilen ble født. Det var stort, så stort at hun da sluttet å røyke som hun hadde gjort i mange år. To år senere ble Bjørns barndomshjem i revet og Øivind og Ingunn bygde hus på tomta. Det var en egen sti i hagen mellom husene, barnebarna Eilen, Sondre og Eirin gikk ofte på den. Bestemor var jo alltid der, rolig og godt til stede for dere. Dere plukket blomster til henne, og i bytte for blomstene fikk dere en sjokolade bit. For bestemor hadde alltid noe å gi bort. Ringo hadde fast plass i sofaen og dere hadde lekebiler og gamle Donald blader å lese i stua hos bestemor og bestefar. Som Eilen har skrevet på minnesiden hennes: «Takk for alt, bestemor. Takk for sjokoladebiter på matpapir, for Donald-blader, for påsydde bamseben og utallige runder med vri åtter. Takk for gode søndagsmiddager og vaffelkjeks på det fine fatet. Takk for smultringer, kransekaker og brune pinner. Takk for alle gode minner.» Om sommeren var dere alle ute i hagen og holdt på med noe. Når det var pause i gressklippingen kom bestemor ut med et brett med kaffe, saft, is og Mariekjeks. Da var det pausefest. Berit var god til og likte å løse kryssord. Det gjorde både hun og Bjørn mye. Og hvis hun ikke fant riktig ord så hadde hun kryssordbøkene sine. Det lå alltid flere store tykke bøker på bordet. Bestemor og bestemor på Strømmen som Une kalte henne, var rettferdig. Det var ikke noe tull der. Berit skulle ikke gjøre forskjell på folk. Så det var bursdags- og julegaver til alle. 22.desember kom Berits nisser frem. Det var nesten 150 av dem, i ulike størrelser og fasonger. De ble plassert på bord og hyller, ja alle flater var dekket av nissene, så hjemme hos henne var det nisse-julestue. En annen ting som Berit gjorde før jul var å koke smultringer og bake kransekake. Ikke en kake, men mange kaker. Og søndags middagene hennes var gode og velsmakende, ofte stek og saus, og hermetiserte bærer og fersken med krem til dessert. Bjørn ble uføretrygdet i 1995 og etter at Berit gikk av med pensjon fra stillingen ved lønningskontoret i Skedsmo året etter dro de på mange fine turer sammen. Enten sammen med andre pensjonister, eller alene. De har reist på flere turer med Hurtigruta, og de har vært på lange bussturer i Europa. I 2010 hadde de to sin siste tur til Gålå og hytta til Øivind. Etter det hadde de begge et godt opphold på Landåsen. Bjørn ble dårligere, og feiret 80-årsdagen sin på sykehus 6.mai 2011 og 19.mai det året døde han fra Berit og dere. I 2013 flyttet Berit fra huset til leiligheten i Nygata 2, der hvor Konten kafé lå i sin tid. Kolsen plaget henne mer og mer, og hun hadde problemer med å gå. Men hvis Eirik var på besøk og sovnet på sofaen så hadde hun reist seg opp og lagt et pledd over han uten at han merket det. Det var stas når Eilen kom innom en gang i uken og laget middag til henne, for mye nytt i matveien var hun litt avventende til, mens potet og stekt pølse, det var alltid populært. Hver dag kl. 18 var det damemøte i salongen på gangen. Der hygget Berit seg veldig, så akkurat da passet det ikke med besøk fikk dere beskjed om. De siste månedene ble hun mer og mer sliten og trengte mer hjelp. Etter et korttidsopphold på Skedsmotun flyttet hun til Libos helt i begynnelsen av september. Og selv om hun flyttet til Lillestrøm så kom gutta hennes på besøk dit. I begynnelsen av november ble hun enda dårligere og den niende ble hun innlagt på Ahus. Berit fikk hjelp til å puste og helt klar som hun var så kommuniserte hun med dere. Torsdag for nesten to uker siden var sønnene og barnebarna der, Ingunn kom også på besøk. Og når hun så dere alle sa hun med glimt i øyet: «Jubileum». For hun hadde sine egn gode humor. Dagen etter ble hun slappere og orket ikke si noe. Tormod var hos henne, senere kom Eilen, Mona og Øivind, dere tre satt hos henne da hun døde fredelig fra dere, vel 84 år gammel. Som dere sa: Hun døde akkurat slik hun hadde levd. Deres kjære rolige og omsorgsfulle Berit er borte. Men alt hun har gitt dere og vært for dere ved å være seg der er risset inn i dere og vil leve videre i og mellom dere i dagene som kommer. Gaven til Blindeforbundet og de vakre blomstene her ved hennes båre er deres siste hilsen til henne i takknemlighet for den hun var. Sammen lyser vi fred over Berit Wethals gode minne.
Bestill blomster Blomster
Gi en minnegave Minnegave