Gerd Johansen Østeby
Den 18. august 1961 kom Gerd til verden. Hun fikk sine første leveår på Søfting, en mil utenfor Mosjøen, med panoramautsikt over sjø og fjell. Gerd fulgte godt med når storesøster gjorde lekser. Hun fikk gode karakterer. I Mosjøen var hun i ungdomsårene med i et kristent felleskap, som formet hennes tro. Det samme gjorde et år på Fredly folkehøgskole. Gerd flyttet så til Bodø, hvor hun tok sykepleierutdanning.
De fant hverandre i Asker, mens Øyvind hang på låvestigen og malte, året var 1985. Tre år senere gav de hverandre sitt ja i Mosjøen kirke. Samme året flyttet hun til Kongsberg. Øyvind var student, mens Gerd begynte i jobb på kirurgisk avdeling ved Kongsberg sykehus. De fikk 3 gode år i Kongsberg, først i Klemsgate, så i Kjærlighetsstien. Etterfulgt av ett år i Sarpsborg, hvor de fant et godt miljø i Metodistkirken. Familien vokste, med Anja i 1989, Eirik i 92, og Bjørn Olav i 95.
Som mamma var hun et godt forbilde. Hun var alltid opptatt av hva barna ville, og satte alltid dem først. Gerd var opptatt av viktigere ting enn det som var fort gjort å bli opptatt av. Hun var tålmodig, raus og overbærende. Hun kunne si ifra klart og tydelig, på en god måte, selv om hun var en stille og forsiktig dame. Men både i familielivet og på jobben fikk Gerd det til å gå på skinner. På vei til Mosjøen på nittitallet gjennom Gudbrandsdalen var alle overnattingsplasser opptatt. Gerd ba en stille bønn og tilslutt fikk familien en ledig overnattingsplass. Over inngangsdøra til rommet de fikk stod det: «Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn,» fra Salme 37 (v. 5).
Det glemte hun aldri på sin vandring med Jesus.
Da Øyvind fikk jobb i Nycomed i Oslo 1992 falt valget på Langhus, og Smedsrudveien. Her fikk familien 17 gode år. Gerd var glad i å reise, strikke, lese bøker, stelle i huset og jobben som sykepleier. I 2009 stod det nybygde huset i Tyttebærlia innflyttingsklart. Gerd jobbet både inne og ute, høyt og lavt. Hun var ikke opptatt av ting, men fungerte som familiens rådgiver, finansminister, sykepleier, gode kone og mor.
Gerd var glad i å være ute. Og kunne si: «Nå går vi to en tur Øyvind.» Da de var på båttur, og skulle legge til øya «Midtre Sletter» i ytre Oslofjord (i 1998), stod Gerd på båtbaugen høyt opp fra vannet, klar til å ta imot land uten baugstige. Langt fra land ble hun plutselig helt borte. Hvor er mamma Tilslutt kom hun svømmende langs båten til akterstigen med alle klærne godt vasket, til stor gjensynsglede og forundring. Hva skjedde Jo, hun mente hun hadde sett noen steiner hun kunne hoppe ned på, men det viste seg å være bare sjøgress og tang. Gerd var vant til å ta i et tak, og denne gangen ble det svømmetak.
Hun spiste sunt, var glad i livet og skulle bli 90 år. Men sommeren 2015 kom det første symptomet på at Gerd var syk. Så fulgte tre operasjoner, strålebehandling og cellegiftbehandling. Hun tok det tungt å bli rammet av kreft, men oppi alt forsøkte hun å leve så godt det lot seg gjøre. Gerd ønsket så inderlig å leve, og mange ba mye om helbredelse. Den 27. februar i år hadde hun dessverre sin siste arbeidsdag i hjemmesykepleien i Ski kommune. For ett år siden reiste hun til Israel sammen med Øyvind, hennes kjæreste venn og livsledsager. En etterlengtet tur de satte stor pris på, som gav dem gode minner. Spesielt i «Garden Tomb» i Jerusalem likte hun seg veldig godt, stedet der påskemorgen kan ha startet.
Gerd var trygg i troen sin. Den gav henne ro og støtte i hverdagen, og samtidig målbar troen et evighetsperspektiv, for henne og for familien. Den 12. oktober sovnet Gerd stille inn på Langhus bo- og servicesenter, i Øyvinds armer. Hun ble 56 år gammel.
Nå er det alle de gode minnene hun etterlater seg vi kan samles om. Minner om en god og snill ektefelle og mamma. Kunnskapsrik, god hukommelse, hennes kreative øyeblikk når hun diktet sanger og tekster til konfirmasjoner og bursdager. Hun var en god venn, en dyktig kollega, rolig i alle situasjoner og hun hadde et godt smil. Ikke et vondt ord om noen, til noen. Hennes store tålmodighet kom tilsyne nok en gang på en tur familien hadde til USA (i 2002). I Chicago var målet 110 etg på SEARS Tower (som det het da). Gerd likte ikke heis og ville vente nede i restauranten til de kom ned. Heisen gikk opp og utsikten var flott med jordkrumning og mange spennende suvenirer for 4 relativt unge turister. De var så raske de bare klarte, men kom ikke ned på veldig mange timer. Restauranten der Gerd ventet hadde stengt, men hun ventet tålmodig utenfor. De hørte ikke et surt ord eller klaging selv om hun hadde ventet på dem nesten hele dagen.
Familien vil gjerne si en stor takk, til Ahus, og til Langhus bo- og servicesenter for hjelp, støtte og omsorg, som betydde så mye i en vanskelig tid. Og de ønsker også å takke dere for forbønn og hjelp underveis og for blomster og gaver til Kirkens Nødhjelp.
I sorg, i savn, i takknemlig og i kjærlighet lyser vi fred over Gerd Johansen Østebys minne!
Vis mer
Vis mindre