Per Kristian Granseth

❤️ Per Kristian var en blid og optimistisk person som alltid stilte opp for andre – full av energi og pågangsmot. Det har vært vondt å se en så sterk og vital mann bli brutt ned av en ubønnhørlig sykdom som ALS. Da Per Kristian ble sammen med min venninne Bente for nesten 30 år siden, syns jeg det var helt perfekt. Jeg kjenner ingen som har vært på så mange sykkelturer – etterhvert med tre barn – og fortalt så mange morsomme historier om det som gikk bra og det som gikk på tryne, som disse to. Minnes også med stor glede de to besøkene av familien på fem da jeg bodde i Øst-Jerusalem. – Fred over Per Kristians minne. Våre tanker og varmeste følelser går til Bente, Tuva, Viktoria og Aksel. Og også til Per Kristians eldste barn, Martin og Lars. ❤️

Ofte gjør "skjebnen" stygge feil. At du fikk ALS var en slik stygg, stygg feil. Jeg husker første gang jeg så deg. Bente og du kom til meg med bøker og plater som Bente hadde lånt i 10-15 år og hun fikk med seg bøker og plater som jeg hadde lånt av henne minst like lenge. Da du kom ut av bilen falt det en tanke ned i mitt hode: "Der er'n! Heldigvis!" For at det skulle være deg og "min" Bente var jeg helt sikker på. Og sånn ble det jo. Martin og Lars, Per Mons Pus og kanin. Liv i huset. Og snart ble det enda mer. Da Tuva var nesten klar til å komme ut, var vi på kino. Bentes lille koffert var visst omtrent med inn. Du spiste Fox, veldig mange. Du passet på Bentes hatt og det ble en krans av Foxpapir rundt bremmen på den. Men Howards End var ikke noen film for deg. Bente og jeg var dypt betatt, men du sa at den hadde da ikke noe med ditt liv å gjøre. Noe sånt. Mat, du laget mat. Fort gikk det unna og veldig godt ble det! Alltid. Første gang jeg så Tuva ankom jeg sånn halv 11, Bente og jeg bare beundret baby'n og surra som vi alltid har gjort. Vi gikk tur og delte en Kvikklunsj. Du kom hjem fra jobb og du lurte på om det var lenge siden vi hadde spist lunsj. Jeg tror vi så på deg som om du snakket et fremmed språk. Plutselig var det en haug med nystekte vårruller på bordet, med div. tilbehør. Rask og omsorgsfull føk du rundt. Og det er sånn jeg ser deg. Helstøpt og skikkelig, glimt i øyet. En god mann. Og en prima pappa. 5 barn til sammen, bra mennesker alle sammen. Dere fikk reist og opplevd, dere fikk pusset opp litt også. Herlige "pippihuset" og hagen, med unger, marsvin, tusenvis av sko og sykler i fleng lissom. Alltid så greit og hyggelig! Ukomplisert. Bente og du, du og Bente. Og ungene. Travelt og sikkert stritt, Bentes hode som uten stans knaket i sammenføyningene. Dere fikk det til å fungere, et flott tospann. Så ble du tynn. Jeg syns ikke at du var sånn at du trengte å slanke deg, så jeg turte ikke spørre. Men så sa Bente da hun fulgte meg ut en kveld jeg var hos dere, at det var sykdom. Men noen diagnose hadde du ikke fått. Den kom. Den verste av dem alle. Nådeløst entret den livet ditt. Livet dere hadde. Jeg var opprørt og sint og så inderlig trist. Men dette tok dere også til langt over det beundringsverdige. Hvor beinhardt det må ha vært er umulig å forestille seg. Store, enorme omstillinger. Helt sikkert følelsesmessige jordskjelv. Selve Livet som visste at det måtte gi tapt, men du holdt ut. Ubegripelig hvor kreftene i oss kommer fra når "skjebnen" gjør stygge feil og ikke retter opp feilene.. Og nå er du borte. Bentes kjære, kjære kjæreste Per Kristian. Martin, Lars, Tuva, Viktoria og Aksel har hatt en av de beste fedrene som har gått på denne jord. Jeg har ikke mulighet til å gjøre nok for dem, men på mitt vis skal jeg slutte meg til den flokken som kommer til å passe på dem. For dem blir det aldri det samme, aldri noen gang. Men det blir bra igjen, på mystisk vis blir det greit å våkne igjen. Selv om du ikke er der hos dem. Jeg husker du sa at livet er forandringer. Det har jeg tenkt på mange ganger, kloke ord. Men at du skulle rammes så grusomt av forandringer, det... Hvil i fred og fryd Per Kristian.