Helge Ragnar Røed

Kjære Helge, Nabo og familievenn, men framfor alt gledesspreder og jordnært medmenneske. Når min Mamma (Livia Haganæs) flyttet til Avløs med sine to barn (meg og min søster) ble Evy og du raskt gode venner med henne, og snart var et vennskap for livet skapt. Nest siste gang jeg så deg var i Mamma sin 80-årsdag på Nøtterøy, det var sommeren 2012. Hun var allerede da preget av demenssykdommen, men gjensynsgleden var enorm og kjærlighetsfull - som om tiden ikke hadde beveget seg. Din gave var 2 nydelige kunnstverk, den ene står vel fortsatt i hagen i Njordsvei (og der skal den steinen få stå til evig minne ...). Ett besøk hjemme hos deg noen måneder senere var siste gang vi møttes. Det var alltid med æresfrykt og en stor ro jeg gikk inn til deg, særlig inn i ditt atelier. Vi drakk kaffe og jeg fortalte stolt at den kunsten du hadde gitt eller solgt til Mor ville leve videre i mitt eller min søsters hjem. Jeg fikk jo også verket "... and garden" til bryllupet med Anita. Over meg her jeg sitter nå henger to av dine verker, og to til henger ute i stua. Det var vel synet av dem som gjorde at jeg slo deg opp på nett og brått ble fylt med sorg. Jeg vil resten av livet tenke på deg hver gang jeg henger opp bilder (det var alltid du som hadde "ansvaret" for plassering av kunst hjemme hos Mamma)! Takk for gode minner og store følelser Helge. Du vil bli dypt savnet.

Helge Røed * Haslum store 23.04.2018 kl.11.30 * Prest: Dr. theol Paul Nome Kjære sørgende, slekt og venner. Vi er samlet her for å ta avskjed med vår kjære Helge Røed i dag. Nåde være med dere og fred fra Gud vår far og herren Jesus Kristus. Naturen er altertavlen i denne hellige avskjedsstund. Bildet ved talerstolen er som en åpen port inn til naturens store verden som Helge Røed aldri sluttet å bli fascinert av, jordens magiske univers. Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå! Det er et budskap bondegutten Helge forstod. Det er en dragning han slapp alle hemninger for å nå helt inn i. Nå er han snart i ett med den virkeligheten som ligger og dirrer som et potensial bak våren. Han døde søndag etter påske, da døden ble oppslukt til seier. Jesus åpnet porten som går gjennom jorden, gjennom graven og døden, inn til det evige liv. Der er det lys og musikk! Derfor er det så uendelig vakkert at hans gode venner, som har skapt musikk til hans bilder, spiller ham inn i himmelen i dag. Og vi blir med og synger en aftenbønn som et siste farvel: Så ta da mine hender og før meg frem, inntil jeg salig ender i himlens hjem. Minneord. Det var helt i naturens orden at det en vakker dag stod et stort og godt lass med bygningsmaterialer utenfor huset og hagen til Evy og Helge Røed på Avløs. Det skulle bli atelier. Helge bygget huset selv, etter sin egen drøm, med sine egne hender, og med solide materialer fra mor og far og bror. Akkurat slik hadde han bygget opp sitt kunstneriske rike. Moren Ragnhild f. Endsjø og faren Hans ble så utrolig glad og begeistret da de etter 6 års ventetid fikk odelsgutten Helge. Men det skulle snart vise seg at oldelsgutten Helge selv ikke var fullt så begeistret over å skulle overta gårdsdriften med ansvaret for jorda og dyra. Helge var født til å bli kunstner. Vi syns vi ser ham ligge på stellebordet og tegne i luften små morsomme sirkler og figurer med de små kreative hendene sine. Så vokste han til og erobret en spennende verden rundt på gården med sin estetiske sans. Han lot høygaffelen ligge og spaden stå. I stedet bearbeidet han jorda og høyet med blyant og malerpenselen. Da innså mor og far at de måtte vente i 6 år til, før den egentlige bondegutten Hans Kristian så dagens lys. Han hadde den naturlige interessen i ryggmargen og gledet seg til å overta. Allerede som 10-åring tegnet Helge bilder som tok pusten fra de fleste. Han fikk derfor gå sine egne veier. Etter en god artium på Ski gymnas gikk veien med toget inn til Kunst- og håndverkskolen. På hjemveien, forteller Hans Kristian, at broren hans Helge ikke satt og spilte kort og drakk cola og pratet kunstfilosofi med studiekameratene, men han tegnet dem i stedet, mens toget skumpet av sted på skinnegangen. Skissen fikk de av ham etterpå. Men livet som kunstner gikk ikke akkurat på skinner for den unge dediserte kunstneren. Han fant ikke ro i sjelen ved å reise ut i verden begrenset til de skinneganger andre hadde lagt. Han var så begavet, han var så fylt av oppdagelsestrang og nysgjerrighet overfor livet at han bare måtte gå sine egne veier. Som han selv skriver i boken Helge Røed. Spor: «Bryter med alt. Har ikke noe valg. Jeg må bare reise. Utfordringer lå alltid andre steder: Lava – av sprutende vulkaner – isøde mektige fjellmassiver – der frådende havet – uendelige sanddyner og mektige skyggebilder – Og byer, større jo bedre, utfordrende, en kokende kjele av inntrykk, intenst tilstede. Det er bare å ta imot. Ta sjansen. Helt alene.» Dette var ikke bare abstrakt filosofi og tomme ord. Han hadde opplevd alt sammen selv. Han var autentisk i sin kunst, saftig og sann. Som Edvard Munch malte han bare det han selv hadde opplevet. Munch hadde sett soloppgangen brake frem i Kragerø og gi liv og farge til alt. På samme måten hadde Helge vært på Island og kjent vulkanen fra jordens indre buldre under føttene sine. Sammen med venner hadde gått og tråkket på de mektige fjellmassivene i Kilimanjaro og Himalaya og kjent hva det vil si at fjell er hellige og mektige. I 1968 giftet Helge hadde giftet seg med Evy, et romantisk og hengivent barn av 68-erne med hus og have og to vakre barn, fikk han plutselig på likt alt det en ungkar kunne drømme om. Sammen fant de snart sitt drømmested nede på Lista, hvor han med egne hender omskapte den gamle Aktiebageriet til et panorama mot kysten, hvor hun og han kunne ta inn hele det frådende havet som kom buldrende imot dem, med rykter om skipsforlis og tunge skjebner. Slik ble hele livet for vår kjære Helge en enestående lang spennende legendarisk Odyssée. Den som prøver å karakterisere kunsten hans, finner snart ut at alle ord og begreper blir for små til å fange inn de ufattelige grenseløse dimensjonene i hans fantasiform og koloritt. Det vi i hvert fall vet at når han skapte landskapskunst, land art, ute i skog og mark og eng, så var det ikke en kunstnernerds luftige fiksjoner, men en rotekte kjærlighet og respekt for naturen som lå der som en kreativ urkraft med røtter i egen erfaring fra barndommens rike. Derfor ble Helge Rød aldri noen trendy kunstner som tok helt av. Han menget seg aldri med hippier og rødvinsdrikkerne med kunstneriske nykker. Han forble bondegutten fra Ås. Det ser vi av bildet på programmet, hvordan han holder og bearbeider sitt bilde med hendene. Det var derfor ingen eksentrisk tulling med verdensfjerne vyer som stod bak den fantastiske kunsten som engang svevde over scenen på Kalvøyafestivalen. Det var også en seriøs og jordnær mann som lot traktoren på Tanumjordene pløye mønstre etter hans direksjoner. Men det var en fri mann, som bare hadde vært i nærheten av skapelsens egen urkraft og dirrende nerve, hvor liv blir til, alt helt originalt. Slikt går det ikke an å sette i en liten bås. Helge visste godt fra guttedagene i fjøset hva det vil si å bli satt i bås. Der trivdes han ikke. Heller ikke i bingefjøs. Ville ikke bli stuet sammen med en gruppe, klikk eller kunstretning. Han vi er samlet om i dag, så på sin utfoldelse som kunstner som et arbeid man måtte konsentrere seg om, med en bondes flid og faste døgnrytme. Hver dag, forteller barna, gikk mor på sin jobb, mens far gikk ut til sin jobb i atelieret presis klokken 8 om morgenen, og kom inn igjen for å skjøtte sitt ansvar for husarbeidet og familiens idyll: å sette på potetene, og ta en liten debriefing med barna for å høre hva for noe rart de hadde opplevd på skolen. Han elsket sin hustru, han elsket sine barn, og elsket sine barnebarn. Sammen var de sterke. Og Jon og Eli ble med på utstillinger og fikk oppleve mye ikke andre barn fikk være med på. For hvilke barn fra Avløs har fått bo i utlandet i leiligheten til fars verdensberømte kollega Chtristo, han som pakket inn hele den tyske Riksdagen og sammen med pappa utvidet grensen for hva som kan kalles kunst. Hele familien til Helge Røed forble en fantastisk trygg støtte for hverandre gjennom hele livet. Han hadde selv opplevd velsignelsen fra et slikt samhold i familien hjemmefra, hvor mor og far var 26 søsken sammenlagt pluss ektefeller og barn. Alle holdt sammen og feiret hverandres merkedager med kaffe og hjemmebakst. Eli forteller om en snill og rolig og god og omsorgsfull far og ektemann for mor. Hvem skulle trodd at en så rå-begavet original og eruptiv kunstnerpersonlighet man ikke kunne temme, var så snill hjemme som en tam kronhjort, som kunne spise av hånden Slik var Helge Røed. Vi takker Gud for ham i dag for alt flott han viste oss om livet. Vi lyser fred over hans minne! Musikk: Så gir vi tonen til Helges kunstneriske medskapere og nære venner, musikerne Rolf-Erik Nystrøm og Håkon Thelin. Skriftlesning og andakt. I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. … Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. … Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. (fra begynnelsen av Joh.evangeliet). Denne herlighet eksponerte Helge Røed gjennom hele sin kunstneriske kreative livsutfoldelse. Når han inntok naturen med sine grep og visjoner, var det som Vårherre selv vandret i hagen. Ikke bare holdt han orden på hagen hjemme på Avløs med blomstrende frukttrær og fargerike bærbusker. Hvert bilde han skapte, hver installasjon i landskapet, var han nøye på skulle ha sin egen orden og balanse og likevekt mellom alle elementene, og fargene skulle stå til hverandre. Det ligger noe guddommelig vakkert i den skapertanken. Bare se nå om våren, når du setter sammen en bukett markblomster plukket rett fra Vårherres skaperhånd, ute i Guds frie natur, så passer de sammen, fordomsfritt og uavhengig av hvilke farger de har, blå, violette eller gule, og uavhengig av stilkenes lengde, som strekker seg opp mot lyset, så er de i balanse i en kjærlig barnehånd. De er i balanse med Guds dramatiske operamelodi om topp og tinde, bekk og sjø. Helge hadde i sin ungdom deltatt som statisk på scenen i Operaforestillinger til full musikk, både hjemme og i Milano i Italia. Han hadde kjent musikken slå imot bringa og vibrere i sjelen. Han visste hva musikk til dramatiske bilder og farger betydde, da han inkluderte det i kunsten. I salmen vi snart skal synge, trenger det seg frem en tone bak alle harmoniene og klangene. Det er tonen fra himmelen. Englene sang den først for markens hyrder, de som hadde naturen som sin arbeidsplass. Den kom fra et sted ovenfor støyen. Skjønt fra sjel til sjel det lød: Det var tonen om Guds grenseløse kjærlighet. Jesus viste oss at den kommer igjennom et menneske, den gang, og også i dag. Gud er taus, men uttrykker sin storhet igjennom et medmenneske. Kunsten til Helge Røed er taus, uten ord. Men den uttrykker en grenseløs kjærlighets univers. Alle ord blir for små når vi prøver å fange det inn. Men vi aner en enorm og vakker himmel bak.

Jeg husker med glede sist jeg så Helge. Vi hadde en lang, interessant samtale da han kom til Eva Fayes og min utstilling i Bærum Kunstforening i 2016. Jeg er lei meg for at det ikke ble tid for meg til å besøke ham på hans atelier. Med mange hilsener fra Liv Mette Larsen