Noen tanker og minner ved Ruth Fjeldstads bortgang
Tante Lillemor – det var det vi kalte deg og det ble du alltid hetende hos oss. Du var min mors lillesøster med en aldersforskjell på 20 år. Det var så mye at det kunne føles litt flaut, spesielt for mamma da hun var ung og forelsket. Mange trodde hun var moren din da du var liten jente.
Du har alltid vært der og både jeg og familien min har satt stor pris på ditt selskap. Jeg husker fortsatt et mareritt fra jeg var bitte liten – kanskje ikke mer enn 4 år gammel. Du var der som barnevakt, og opplevde det sammen med meg. Det var sterke saker som for meg fortsatt er en skremmende opplevelse – nå jeg av og til tenker tilbake.
Senere har du forblitt et fast punkt i min tilværelse, med mange besøk hos deg og Rolf på Gjellumhagan – ikke minst i travle førjulstider. Jeg ble glad da jeg merket at barna mine også satte pris på denne tradisjonen, og gjerne ble med meg for en liten treff før jula satte inn for fullt.
Pål, min eldste brukte å si det slik: Det er alltid koselig å hilse på tante Lillemor, for hun er en kopi av farmor. Ja, dere ble veldig like – ikke minst i de siste årene var du nesten som å se min egen mor som gikk bort for nesten 20 år siden. Slik minner du meg om mange, sterke og stolte kvinner som binder slekten vår sammen. Bestemor, tante Anna, tante Anny (min mor) og mange flere. Dere hadde alle mye å fortelle og hjalp oss å minne oss på hva vi laget av og hvordan vi skulle oppføre oss.
Det hendte at jeg i min barndom fikk oppleve deg som yrkesaktiv, jeg tror du var kontorsjef hos en temperamentsfull disponent i en liten handelsbedrift. Han måtte du holde styr på som en naturlig del av jobben. Det fikset du fint, og jeg fikk inntrykk av at du var svært dyktig og bestemt i jobben og at du ble satt stor pris på som yrkesaktiv.
Senere traff du Rolf, giftet, fikk barn og «sluttet å jobbe» - slik tradisjonen var den gang. Men jeg tror aldri du ble inaktiv av den grunn. Dere overtok Gjellumhagan, og bygde den opp til et fint hjem for familien din og for bestemor som i mange år regjerte på kjøkkenet sitt. Ja, Gjellumhagan forble en «hage» som vi var glad i og naturlig stakk innom, når anledningen bød seg. En gang fikk vi bruke den som arena for et «søskenbarn-treff» med 42 slektninger som gjester. Det var en hyggelig opplevelse for alle som var igjen den gangen. ( 1992) Nå er vi vi færre – men også mange nye er kommet til – slik det er gjennom livets gang.
I de siste årene fikk du virkelig merke hva det vil si å være «omstillingsdyktig». I løpet av ett år mistet du språket ditt, hjemmet ditt og mannen din. Hvor tungt og vanskelig det må ha vært kan vi bare forestille oss. Men du taklet dette også, på imponerende vis. Etter hvert som tiden gikk fikk jeg inntrykk av at du begynte å trives på Bråset, selv om livet ditt ikke lenger var som det hadde vært og skulle være. Språket ditt begynte å komme tilbake – ikke helt som før og det varierte hvor mye du ville si og hvor lett det var å forstå. Men jeg har hatt mange hyggelige samtaler med deg i denne siste tiden, og jeg er ikke i tvil om at du forstod og var med – selv om jeg ikke alltid forstod alt du prøvde å si meg.
Etter jul tok det slutt og det er vel ikke helt utenkelig at du selv ville det sånn. Jeg synes det er vemodig å tenke på. Du hjalp meg å forstå livet mitt, ikke minst den delen av det som jeg levde på Heggedal – barndommen og ungdomstiden. I dag er jeg selv blitt gammel, og da er det godt å ha «gode minner» - som en annen tante brukte å si.
Jeg lyser fred over ditt minne. Takk for alt vi har opplevd og delt.
Vis mer
Vis mindre