Kjære Jannicke, min elskede søster.
Å stå her i dag, ved din båre, er for meg helt uvirkelig. Du hadde endelig, på lenge begynt å se litt framover. Etter mange års lidelser, hadde du tro på deg selv igjen.
Og her står jeg, uten deg ,min lillesøster.
Får jeg noengang svar på hvorfor du ville forlate meg?
Jeg husker ikke så mye fra du var spebarn. Selv om jeg var 3 år og 2 mnd, husker jeg en ting: Du hadde masse svart hår, som sto rett opp.
Vi har begge vært velsignet med en fantastisk mamma, som har gjort alt hun kan for oss og mere til.
Vi bodde i en periode i Bergen (Fosswinkelgt.) Onkel Kjell, tante Lise og fetteren vår, Stian, bodde i etasjen under oss. Du var 3 år, Stian 5 år og jeg var 6 år.
Stian var din store helt. Du parkerte trehjulsykkelen din på skrå, slik han gjorde med tohjulingen sin. Stian sparte på matcboxbiler og de pleide han å parkere på rekke. Noen ganger fikk du leke med dem, men hvis du ikke fikk lov, så flyttet du om på alt. Stian så det med en gang. Men, jeg kan ikke huske om du noen gang innrømmet at det var du som hadde gjort det.
I gata vår lå et eldrehjem (Frøkenstiftelsen). Du spurte ofte de eldre damen om å få en krone «kan jeg få en peng?». Ofte fikk du, hvis ikke, så var standarduttrykket «pissing, sjiting» og så sparket du i asfalten.
I 1982 flyttet vi inn i nytt hus på Abbedissen. Da var du 7 år. I stedenfor å leke med Barbidukker ( som du klipte håret av, inkl. min) elsket du Lego og hadde massevis. Du likte deg ikke på skolen, kom ofte for sent, samlet hvite steiner som du kallte sølvsteiner. Du elsket dyr og vi hadde både hund, katter, undulater, rotter, hamstere, kanin og i en periode, to grisunger. Kjøttleif og Klodrik var deres navn og du gikk på tur med dem hver dag da de var små.
Vi flyttet til Lillestrøm i 87. Du ble mobbet på skolen og mamma ville ha deg vekk fra det. Litt bedre ble det nok, men mobbingen tok aldri helt slutt før du var ferdig med grunnskolen. Jeg prøvde å passe på deg. Jeg var høygravid og løp etter en av de jævlene som plagde deg. Men, det positive var at du hadde fått deg en bestevenninne, Elisabeth. Der møtte du Håkon, som du senere fikk sønnen Martin med.
Du ble tante da du var 15 år til min sønn, Ole. Du var så stolt og glad i han var du til din siste dag.
Du var 18 år da Martin kom til verden i 94. Jeg var med, Fødslen gikk fort, ca 3 timer. Håkon var med og det var to stolte foreldre, med en kjemperørt tante som grår i glede, tilstede.
Jeg er stolt av alle barna dine. Du har vært en god og stabil mamma. At BV for 4 år siden hentet niesene min, døtrene dine, er også like uforståelig som at jeg er her i dag. Du har vært så fortvilet, at du ikke har visst din arme råd! Du elsket barna dine over alt på jord. Å bli fratatt retten til å være mamma 100%, knakk deg og psyken din fullstendig. Du trodde på alle løgnene til BV og ble dolket i ryggen så jævlig av de folkene, at jeg ikke finner ord for det. Du som er den du er: Omsorgsfull og snill, tålte ikke urett. Selv om ikke alt du gjorde i sinne var rett, så elsket du oss alle. Hun elsket alle barna sine og det var det siste hun sa.
Vi sees igjen lillesøster.
Kjære Jannicke, min elskede søster.
Å stå her i dag, ved din båre, er for meg helt uvirkelig. Du hadde endelig, på lenge begynt å se litt framover. Etter mange års lidelser, hadde du tro på deg selv igjen.
Og her står jeg, uten deg ,min lillesøster.
Får jeg noengang svar på hvorfor du ville forlate meg?
Jeg husker ikke så mye fra du var spebarn. Selv om jeg var 3 år og 2 mnd, husker jeg en ting: Du hadde masse svart hår, som sto rett opp.
Vi har begge vært velsignet med en fantastisk mamma, som har gjort alt hun kan for oss og mere til.
Vi bodde i en periode i Bergen (Fosswinkelgt.) Onkel Kjell, tante Lise og fetteren vår, Stian, bodde i etasjen under oss. Du var 3 år, Stian 5 år og jeg var 6 år.
Stian var din store helt. Du parkerte trehjulsykkelen din på skrå, slik han gjorde med tohjulingen sin. Stian sparte på matcboxbiler og de pleide han å parkere på rekke. Noen ganger fikk du leke med dem, men hvis du ikke fikk lov, så flyttet du om på alt. Stian så det med en gang. Men, jeg kan ikke huske om du noen gang innrømmet at det var du som hadde gjort det.
I gata vår lå et eldrehjem (Frøkenstiftelsen). Du spurte ofte de eldre damen om å få en krone «kan jeg få en peng?». Ofte fikk du, hvis ikke, så var standarduttrykket «pissing, sjiting» og så sparket du i asfalten.
I 1982 flyttet vi inn i nytt hus på Abbedissen. Da var du 7 år. I stedenfor å leke med Barbidukker ( som du klipte håret av, inkl. min) elsket du Lego og hadde massevis. Du likte deg ikke på skolen, kom ofte for sent, samlet hvite steiner som du kallte sølvsteiner. Du elsket dyr og vi hadde både hund, katter, undulater, rotter, hamstere, kanin og i en periode, to grisunger. Kjøttleif og Klodrik var deres navn og du gikk på tur med dem hver dag da de var små.
Vi flyttet til Lillestrøm i 87. Du ble mobbet på skolen og mamma ville ha deg vekk fra det. Litt bedre ble det nok, men mobbingen tok aldri helt slutt før du var ferdig med grunnskolen. Jeg prøvde å passe på deg. Jeg var høygravid og løp etter en av de jævlene som plagde deg. Men, det positive var at du hadde fått deg en bestevenninne, Elisabeth. Der møtte du Håkon, som du senere fikk sønnen Martin med.
Du ble tante da du var 15 år til min sønn, Ole. Du var så stolt og glad i han var du til din siste dag.
Du var 18 år da Martin kom til verden i 94. Jeg var med, Fødslen gikk fort, ca 3 timer. Håkon var med og det var to stolte foreldre, med en kjemperørt tante som grår i glede, tilstede.
Jeg er stolt av alle barna dine. Du har vært en god og stabil mamma. At BV for 4 år siden hentet niesene min, døtrene dine, er også like uforståelig som at jeg er her i dag. Du har vært så fortvilet, at du ikke har visst din arme råd! Du elsket barna dine over alt på jord. Å bli fratatt retten til å være mamma 100%, knakk deg og psyken din fullstendig. Du trodde på alle løgnene til BV og ble dolket i ryggen så jævlig av de folkene, at jeg ikke finner ord for det. Du som er den du er: Omsorgsfull og snill, tålte ikke urett. Selv om ikke alt du gjorde i sinne var rett, så elsket du oss alle. Hun elsket alle barna sine og det var det siste hun sa.
Vi sees igjen lillesøster.
Hei mamma, nå er det snart jul. Skulle virkelig ønske du var her den dag idag. Om jeg bare fikk sett deg en siste gang.. savner deg noe inderlig. Føler meg helt tom uten deg. Gjør så vondt av å se at alle andre er så lykkelige med sin familie som har en mor ved sin side. Om jeg skulle ønske meg noe så måtte det blitt deg tilbake. Men det tror jeg ikke går. Men skulle ønske. Jeg håper du har det mye bedre der du er den dag idag. At smerten din er borte. En dag håper jeg på at vi ses. Klem datter
Savner deg og vil alltid gjøre det. Mitt barn, ungdom og voksen med tre barn. Prøvde å hjelpe, men sta som du er så selvsagt tok du egne valg. Har nesten tilgitt deg.
Skulle ønske du var her for meg og var her i det hele tatt den dag idag mamma savner deg noe innmari mye! Måtte du forlate meg vi hadde mange fine stunder sammen jeg aldri vil glemme! Gråter til døden for deg ELSKER DEG!😭 skulle ønske du var her sånn at jeg kunne gi deg en stor varm klem vet du ikke kan komme tilbake men du vil alltid være i hjerte mitt for alltid❣️😭 mange susser fra meg, ann
Gratulerer så mye med dagen,lillesøs Det går nesten ikke en dag,uten at jeg tenker på deg. Men jeg ble tipset om å kun fokusere på de gode minnene om deg og det er akkurat det jeg gjør. TAKK for at jeg fikk være storesøsteren din. Jeg ville ikke vært en eneste dag,foruten deg. Klem klem fra søs
En rose til låns
En dag vandret Gud i sin hage,
hvor blomstene vokser i flor.
Der oppe ifra sin Himmel
Han skuet utover jord.
Og der i Hans jordiske hage,
var også et blomstervell,
Guds hjerte var stolt over prakten
som Han hadde plantet selv.
Da så Han en liten rose,
så vakker og uskyldsren.
Han tenkte; den vil jeg hente,
den er jo min øyensten.
Jeg henter den opp til min Himmel,
på jord kan den ikke bli.
Her oppe kan skjønnheten lyse,
for alle - til evig tid.
De som har pleiet den flittig
og elsket dens skjønnhet frem,
vil kanskje en dag kunne tilgi
at jeg måtte hente den hjem.
Jeg vet deres hjerter vil briste
og verke i mange år,
men minnene blir til salve
som lindrer de vonde sår.
Kjære lillesøster ❤️
Hvorfor datt denne strofen av en sang,ned i hodet på meg nå
KOM MAI DU Skjønne milde,la la, lalallla......
Husker godt når du hadde lært deg den på skolen... hehehe
Glad i deg,søs
Klem fra storesøs