Vår kjære mamma, svigermor, mommo, bestemor og søster sovnet stille inn 18.juli 2020
Minneord fra barna:
Vår kjære mamma, mommo og bestemor Liv Snøfrid Skaare døde den 18. juli på Lillehammer.
Hun ble født 26 september 1939 på Dovre av Ingvald Skaare som var prest der, og Sigrid Skaare (f. Stauri). Allerede med navnet ble det gitt kjenne til at dette var en spesiell jente, da hun ble oppkalt etter Snøfrid, datter av samen Svåse som Harald Hårfagre forelsket seg i, og som han lovte å hente når han hadde samlet hele kongeriket.
Hun ble altså født noen uker etter starten av den andre verdenskrig, og dette preget nok hennes barndom. Blant annet ble hennes far forvist og fradømt embetet av okkupasjonsmakten, og fraværet av faren og de utfordringene familien møtte, må ha vært sterke inntrykk å ta med seg. Etter krigen flyttet familien til Vinstra der faren ble prost i Gudbrandsdalen. Hun fikk skolegangen her, og begynte etter gymnaset på studier i Oslo der hun traff sin første ektemann Nils. Bare 19 år gammel ble hun mor til sin første datter, Live, som til hennes store sorg gikk bort kun 2 år gammel. Dette tapet var noe hun tok med seg gjennom hele livet.
Livsreisen tok henne og hennes lille familie til Nord-Norge og Trondheim, og underveis ble to barn til født, Paal og Ingrid. Utferdstrangen lå sterkt hos henne og i en tid da utenlandsreiser var en sjeldenhet, dro hun og ektemannen til Sveits for å bosette seg der. Der ble også den yngste sønnen, Eystein, født. Familien ble boende i Sveits i over 10 år i Zermatt ved foten av Matterhorn, i omgivelser og miljø som var fjernt fra Norge. Dette var flotte og spennende år, og preget henne i hennes kjærlighet til mat, kultur og reiser.
Da barndomshjemmet hennes, prestegården på Vinstra skulle rives, kom tanken om hjemreise tilbake til Norge. Hun og mannen kjøpte huset og flyttet det øverst i Sødorp, og flyttet dermed barndomshjemmet sitt dit. En stor overgang.
Etterhvert begynte barna å bli store, og hun ønsket å komme tilbake i arbeidslivet. I voksen alder tok hun derfor utdanning ved universitetet i språk og pedagogikk og fikk stilling som lærer ved Vinstra Videregående skole. Hun var der i mange år. Hun var også aktiv i politikken som medlem av kommunestyre og fylkesting og vararepresentant på Stortinget for Høyre. Hun var ikke vanskelig å be om å delta i diverse organisasjoner og til og med i det lokale teater/revymiljøet.
Da ungene flyttet ut, ble hun skilt, og et nytt kapittel i hennes liv begynte. Hun flyttet til Oslo og jobbet som organisasjonssekretær i BUL noen år. Der ble hun kjent med Gudbrand som ble hennes andre ektemann. Selv om hun hadde vært bosatt mange steder i løpet av sitt liv var det Vinstra som var hennes hjemsted. Snøfrid og Gudbrand bosatte seg også der etterhvert, og ble boende på Kleiva i mange år. De siste årene var de bosatt i en aldersbolig på Lillehammer.
Hun var et menneske med mye humor, og ikke minst fylt av liv. Årene på Vinstra før sykdom stoppet henne, ble brukt til arbeid med egen undervisningsbedrift, og ikke minst reiser og deltakelse i organisasjoner, som blant annet Rotary der hun ble guvernør en periode. Det var det sosiale som trakk henne, og hun var gladest når hun hadde mange rundt seg.
Gjennom årene kom barnebarna til og hun etterlater seg 6 barnebarn som husker sin bestemor og mommo som en person med en helt strålende og særegen humor, og det er mange ord og kjælenavn som har gått i arv og som minner oss om henne.
Hun etterlater seg også 3 barn, som står igjen med stor sorg over å ha mistet sin umistelige mamma, men som har et vell av gode minner å ta av til trøst og minne.
Vi løser fred over minnet til et helt spesielt menneske, vår mamma Snøfrid.
Paal, Ingrid og Eystein
Minneord fra barna:
Vår kjære mamma, mommo og bestemor Liv Snøfrid Skaare døde den 18. juli på Lillehammer.
Hun ble født 26 september 1939 på Dovre av Ingvald Skaare som var prest der, og Sigrid Skaare (f. Stauri). Allerede med navnet ble det gitt kjenne til at dette var en spesiell jente, da hun ble oppkalt etter Snøfrid, datter av samen Svåse som Harald Hårfagre forelsket seg i, og som han lovte å hente når han hadde samlet hele kongeriket.
Hun ble altså født noen uker etter starten av den andre verdenskrig, og dette preget nok hennes barndom. Blant annet ble hennes far forvist og fradømt embetet av okkupasjonsmakten, og fraværet av faren og de utfordringene familien møtte, må ha vært sterke inntrykk å ta med seg. Etter krigen flyttet familien til Vinstra der faren ble prost i Gudbrandsdalen. Hun fikk skolegangen her, og begynte etter gymnaset på studier i Oslo der hun traff sin første ektemann Nils. Bare 19 år gammel ble hun mor til sin første datter, Live, som til hennes store sorg gikk bort kun 2 år gammel. Dette tapet var noe hun tok med seg gjennom hele livet.
Livsreisen tok henne og hennes lille familie til Nord-Norge og Trondheim, og underveis ble to barn til født, Paal og Ingrid. Utferdstrangen lå sterkt hos henne og i en tid da utenlandsreiser var en sjeldenhet, dro hun og ektemannen til Sveits for å bosette seg der. Der ble også den yngste sønnen, Eystein, født. Familien ble boende i Sveits i over 10 år i Zermatt ved foten av Matterhorn, i omgivelser og miljø som var fjernt fra Norge. Dette var flotte og spennende år, og preget henne i hennes kjærlighet til mat, kultur og reiser.
Da barndomshjemmet hennes, prestegården på Vinstra skulle rives, kom tanken om hjemreise tilbake til Norge. Hun og mannen kjøpte huset og flyttet det øverst i Sødorp, og flyttet dermed barndomshjemmet sitt dit. En stor overgang.
Etterhvert begynte barna å bli store, og hun ønsket å komme tilbake i arbeidslivet. I voksen alder tok hun derfor utdanning ved universitetet i språk og pedagogikk og fikk stilling som lærer ved Vinstra Videregående skole. Hun var der i mange år. Hun var også aktiv i politikken som medlem av kommunestyre og fylkesting og vararepresentant på Stortinget for Høyre. Hun var ikke vanskelig å be om å delta i diverse organisasjoner og til og med i det lokale teater/revymiljøet.
Da ungene flyttet ut, ble hun skilt, og et nytt kapittel i hennes liv begynte. Hun flyttet til Oslo og jobbet som organisasjonssekretær i BUL noen år. Der ble hun kjent med Gudbrand som ble hennes andre ektemann. Selv om hun hadde vært bosatt mange steder i løpet av sitt liv var det Vinstra som var hennes hjemsted. Snøfrid og Gudbrand bosatte seg også der etterhvert, og ble boende på Kleiva i mange år. De siste årene var de bosatt i en aldersbolig på Lillehammer.
Hun var et menneske med mye humor, og ikke minst fylt av liv. Årene på Vinstra før sykdom stoppet henne, ble brukt til arbeid med egen undervisningsbedrift, og ikke minst reiser og deltakelse i organisasjoner, som blant annet Rotary der hun ble guvernør en periode. Det var det sosiale som trakk henne, og hun var gladest når hun hadde mange rundt seg.
Gjennom årene kom barnebarna til og hun etterlater seg 6 barnebarn som husker sin bestemor og mommo som en person med en helt strålende og særegen humor, og det er mange ord og kjælenavn som har gått i arv og som minner oss om henne.
Hun etterlater seg også 3 barn, som står igjen med stor sorg over å ha mistet sin umistelige mamma, men som har et vell av gode minner å ta av til trøst og minne.
Vi løser fred over minnet til et helt spesielt menneske, vår mamma Snøfrid.
Paal, Ingrid og Eystein
Vår kjære mamma, svigermor, mommo, bestemor og søster sovnet stille inn 18.juli 2020
Minneord fra barna:
Vår kjære mamma, mommo og bestemor Liv Snøfrid Skaare døde den 18. juli på Lillehammer.
Hun ble født 26 september 1939 på Dovre av Ingvald Skaare som var prest der, og Sigrid Skaare (f. Stauri). Allerede med navnet ble det gitt kjenne til at dette var en spesiell jente, da hun ble oppkalt etter Snøfrid, datter av samen Svåse som Harald Hårfagre forelsket seg i, og som han lovte å hente når han hadde samlet hele kongeriket.
Hun ble altså født noen uker etter starten av den andre verdenskrig, og dette preget nok hennes barndom. Blant annet ble hennes far forvist og fradømt embetet av okkupasjonsmakten, og fraværet av faren og de utfordringene familien møtte, må ha vært sterke inntrykk å ta med seg. Etter krigen flyttet familien til Vinstra der faren ble prost i Gudbrandsdalen. Hun fikk skolegangen her, og begynte etter gymnaset på studier i Oslo der hun traff sin første ektemann Nils. Bare 19 år gammel ble hun mor til sin første datter, Live, som til hennes store sorg gikk bort kun 2 år gammel. Dette tapet var noe hun tok med seg gjennom hele livet.
Livsreisen tok henne og hennes lille familie til Nord-Norge og Trondheim, og underveis ble to barn til født, Paal og Ingrid. Utferdstrangen lå sterkt hos henne og i en tid da utenlandsreiser var en sjeldenhet, dro hun og ektemannen til Sveits for å bosette seg der. Der ble også den yngste sønnen, Eystein, født. Familien ble boende i Sveits i over 10 år i Zermatt ved foten av Matterhorn, i omgivelser og miljø som var fjernt fra Norge. Dette var flotte og spennende år, og preget henne i hennes kjærlighet til mat, kultur og reiser.
Da barndomshjemmet hennes, prestegården på Vinstra skulle rives, kom tanken om hjemreise tilbake til Norge. Hun og mannen kjøpte huset og flyttet det øverst i Sødorp, og flyttet dermed barndomshjemmet sitt dit. En stor overgang.
Etterhvert begynte barna å bli store, og hun ønsket å komme tilbake i arbeidslivet. I voksen alder tok hun derfor utdanning ved universitetet i språk og pedagogikk og fikk stilling som lærer ved Vinstra Videregående skole. Hun var der i mange år. Hun var også aktiv i politikken som medlem av kommunestyre og fylkesting og vararepresentant på Stortinget for Høyre. Hun var ikke vanskelig å be om å delta i diverse organisasjoner og til og med i det lokale teater/revymiljøet.
Da ungene flyttet ut, ble hun skilt, og et nytt kapittel i hennes liv begynte. Hun flyttet til Oslo og jobbet som organisasjonssekretær i BUL noen år. Der ble hun kjent med Gudbrand som ble hennes andre ektemann. Selv om hun hadde vært bosatt mange steder i løpet av sitt liv var det Vinstra som var hennes hjemsted. Snøfrid og Gudbrand bosatte seg også der etterhvert, og ble boende på Kleiva i mange år. De siste årene var de bosatt i en aldersbolig på Lillehammer.
Hun var et menneske med mye humor, og ikke minst fylt av liv. Årene på Vinstra før sykdom stoppet henne, ble brukt til arbeid med egen undervisningsbedrift, og ikke minst reiser og deltakelse i organisasjoner, som blant annet Rotary der hun ble guvernør en periode. Det var det sosiale som trakk henne, og hun var gladest når hun hadde mange rundt seg.
Gjennom årene kom barnebarna til og hun etterlater seg 6 barnebarn som husker sin bestemor og mommo som en person med en helt strålende og særegen humor, og det er mange ord og kjælenavn som har gått i arv og som minner oss om henne.
Hun etterlater seg også 3 barn, som står igjen med stor sorg over å ha mistet sin umistelige mamma, men som har et vell av gode minner å ta av til trøst og minne.
Vi løser fred over minnet til et helt spesielt menneske, vår mamma Snøfrid.
Paal, Ingrid og Eystein
Minneord fra barna:
Vår kjære mamma, mommo og bestemor Liv Snøfrid Skaare døde den 18. juli på Lillehammer.
Hun ble født 26 september 1939 på Dovre av Ingvald Skaare som var prest der, og Sigrid Skaare (f. Stauri). Allerede med navnet ble det gitt kjenne til at dette var en spesiell jente, da hun ble oppkalt etter Snøfrid, datter av samen Svåse som Harald Hårfagre forelsket seg i, og som han lovte å hente når han hadde samlet hele kongeriket.
Hun ble altså født noen uker etter starten av den andre verdenskrig, og dette preget nok hennes barndom. Blant annet ble hennes far forvist og fradømt embetet av okkupasjonsmakten, og fraværet av faren og de utfordringene familien møtte, må ha vært sterke inntrykk å ta med seg. Etter krigen flyttet familien til Vinstra der faren ble prost i Gudbrandsdalen. Hun fikk skolegangen her, og begynte etter gymnaset på studier i Oslo der hun traff sin første ektemann Nils. Bare 19 år gammel ble hun mor til sin første datter, Live, som til hennes store sorg gikk bort kun 2 år gammel. Dette tapet var noe hun tok med seg gjennom hele livet.
Livsreisen tok henne og hennes lille familie til Nord-Norge og Trondheim, og underveis ble to barn til født, Paal og Ingrid. Utferdstrangen lå sterkt hos henne og i en tid da utenlandsreiser var en sjeldenhet, dro hun og ektemannen til Sveits for å bosette seg der. Der ble også den yngste sønnen, Eystein, født. Familien ble boende i Sveits i over 10 år i Zermatt ved foten av Matterhorn, i omgivelser og miljø som var fjernt fra Norge. Dette var flotte og spennende år, og preget henne i hennes kjærlighet til mat, kultur og reiser.
Da barndomshjemmet hennes, prestegården på Vinstra skulle rives, kom tanken om hjemreise tilbake til Norge. Hun og mannen kjøpte huset og flyttet det øverst i Sødorp, og flyttet dermed barndomshjemmet sitt dit. En stor overgang.
Etterhvert begynte barna å bli store, og hun ønsket å komme tilbake i arbeidslivet. I voksen alder tok hun derfor utdanning ved universitetet i språk og pedagogikk og fikk stilling som lærer ved Vinstra Videregående skole. Hun var der i mange år. Hun var også aktiv i politikken som medlem av kommunestyre og fylkesting og vararepresentant på Stortinget for Høyre. Hun var ikke vanskelig å be om å delta i diverse organisasjoner og til og med i det lokale teater/revymiljøet.
Da ungene flyttet ut, ble hun skilt, og et nytt kapittel i hennes liv begynte. Hun flyttet til Oslo og jobbet som organisasjonssekretær i BUL noen år. Der ble hun kjent med Gudbrand som ble hennes andre ektemann. Selv om hun hadde vært bosatt mange steder i løpet av sitt liv var det Vinstra som var hennes hjemsted. Snøfrid og Gudbrand bosatte seg også der etterhvert, og ble boende på Kleiva i mange år. De siste årene var de bosatt i en aldersbolig på Lillehammer.
Hun var et menneske med mye humor, og ikke minst fylt av liv. Årene på Vinstra før sykdom stoppet henne, ble brukt til arbeid med egen undervisningsbedrift, og ikke minst reiser og deltakelse i organisasjoner, som blant annet Rotary der hun ble guvernør en periode. Det var det sosiale som trakk henne, og hun var gladest når hun hadde mange rundt seg.
Gjennom årene kom barnebarna til og hun etterlater seg 6 barnebarn som husker sin bestemor og mommo som en person med en helt strålende og særegen humor, og det er mange ord og kjælenavn som har gått i arv og som minner oss om henne.
Hun etterlater seg også 3 barn, som står igjen med stor sorg over å ha mistet sin umistelige mamma, men som har et vell av gode minner å ta av til trøst og minne.
Vi løser fred over minnet til et helt spesielt menneske, vår mamma Snøfrid.
Paal, Ingrid og Eystein