Informasjon

Reidar Sevåg

  • 20.01.1923 - 06.11.2016

Folkemusikkforskeren, historikeren, humanisten og familiemannen Reidar Sevåg sovnet fredfullt inn søndag morgen, 6/11-2016 på selveste Allehelgensdag. Han rakk å spre glede rundt seg i 93 år. <br /> Reidars foreldre het Eline og Hermann. Faren Hermann var baker, svensk, født i 1884 i Värmland, moren Eline var født i 1890 i Lofoten. Begge kom fra store søskenflokker og måtte reise ut for å finne noe å leve av. Hermann begynte som visergutt for en baker, Eline var husholderske. De møttes i Christania rundt 1913. &nbsp; &nbsp;Reidar ble født 20. januar 1923 og vokste opp på Kampen i Oslo under enkle kår. Han var nummer fire i en søskenflokk på fem. De første årene bodde familien på ett rom og kjøkken i Hagegata 56, i det spisse huset som ble kalt Strykejernet. Rundt 1936 flyttet familien til en litt større leilighet på Kampen. Her ble det plass til et piano. Reidar var med i både sangkor og spilte kornett i musikkorpset på Kampen, og da pianoet kom i hus begynte han å ta timer og øve systematisk på det. Hele søskenflokken var opptatt av musikk, og det ble sunget og spilt i alle leilighetens hjørner. Lillebroren Odd øvde gjerne fiolin på badet der han plaget naboene og de andre minst. Søstrene Ellen, Elsa og Reidun sang både ofte og flerstemt. Elsa tok klassisk sangutdannelse og ble senere medlem av det norske solistkor. Også Odd drev med musikk hele livet, og var en inspirerende pedagog. Reidar er den siste av denne flokken som nå er borte. <br /> Reidar tok skolegangen alvorlig. Han lå gjerne liltt foran og fikk rett som det var overta styringen av klassen hvis læreren skulle ut et ærend. Etter handelsgym studerte han historie, norsk og gammelnorsk på universitetet. Han hadde vurdert en pianistkarriere, men landet på at det var for usikkert og valgte å satse i en akademisk retning.&nbsp; &nbsp; Som for så mange i hans generasjon ble utdannelse en vei til bedre kår og den sjansen ville han ikke la gå fra seg. Han ble cand. philol. i1952. På denne tiden ble han spurt om å skrive en historisk biografi om Statsråd H R Astrup. Den ble ferdig 16 år senere, Reidar var grundig. Han var fra ung alder svært opptatt av historie, og hva slags kår folk hadde levd under tidligere. Han skrev flere arbeider om dette, bl. a. om rettsystemet i tidligere tider. Og han gjorde et feltarbeid som ble til „Arbeiderminner“, basert på intervjuer han hadde gjort med gamle folk om forhold de hadde levd under gjennom livet. &nbsp; Allerede i 1947 ble han tilknyttet Norsk Folkemuseum på Bygdøy, og ble Museumslektor her i 1952 med ansvar for undervisningsavdelingen. Det var her han i 1947 traff Kate. Hun var ansatt som tegner for museet samme året. Hun kom fra Vinderen på Oslo vest og faren var gymnaslærer. Det ble et sterkt møte mellom to verdner. Reidar måtte feie til side Kates øvrige beilere fra fine hjem. Samtidig måtte Kate overbevise sin vordende svigermor Eline om at forskjellig bakgrunn ikke var en trussel. Verdnene kom sammen, og 1. september 1951 giftet de seg i Ris kirke. I 1953 ble Gunnar født, i 1957 kom Øystein. Sitt første hjem fikk familien på Eiksmarka, og i 1960 flyttet de inn i eget hus på Kolsås i Bærum. Her, i den vestvendte Løkenlia under Kolsåstoppen stortrivdes Kate og Reidar til de begge hadde passert 90. Huset var besjelet av Kates estetiske sans, av hennes tegninger, veverier, malt porselen og dukker, side om side med de forskjelligste musikkinstrumenter som Reidar hadde samlet og fått fra mange kanter av verden. De var også veldig glad i fjellet, og nøt hvert år tiden på hytta si i Valdres. &nbsp; På 60- og 70-tallet reiste Reidar på flere internasjonale folkemusikkongresser rundt om i verden. Her utvekslet man erfaringer mellom kulturer. Man lyttet til hverandres folkemusikk, og diskuterte likheter og ulikheter, drøftet folkemusikeres kår under ulike regimer. De kongressene som ble holdt bak jernteppet gjorde nok mest inntrykk på Reidar. Her møtte han folk som ellers aldri hadde anledning til å snakke med noen i vesten om sin situasjon. Han fikk her venner som han beholdt og korresponderte med i flere tiår, og noen av dem klarte han å få på besøk til Norge. &nbsp; I 1972 ble Reidar spurt om å bli leder for Norsk Folkemusikksamling, som var tilknyttet Universitetet i Oslo, lokalisert på Chateau Neuf. Han takket ja og ble værende her som førsteamanuensis til han gikk av i 1993. Denne perioden besto av både forskning og undervisning. I 1973 kom hans bok „Det gjallar og det læt“, som ble en sentral lærebok om norske folkemusikkinstrumenter. Fra 1979 kom i tur og orden bindene av „Hardingfeleslåttar“ som Reidar var hovedredaktør for. Han skrev også artikler i norske og utenlandske publikasjoner om folkemusikkinstrumenter og teoretiske temaer knyttet til folkemusikk. Samtidig underviste han studentene i etnomusikk i en årrekke. Studentene var ofte innom kontoret hans for å drøfte oppgaver de holdt på med. Reidar var også opponent på flere doktorgradsdisputaser relatert til folkemusikk.&nbsp; &nbsp; Reidar trivdes best når han kunne dele alle goder med de rundt seg. &nbsp;Han etterlater et minne i denne verden som oppfordrer det beste i oss til å vokse og utvikle seg videre. <br />

Minneord

tegn igjen
Last opp bilde
Velg symbol


Skriv inn teksten du ser i bildet under skjemaet.

Legg til minneord