Ragnhild Marie Ødegård

13.12.1979 - 30.09.2019

Til minne om Ragnhild

Takk for alle gode minner, omsorg og kjærlighet. Du vil for alltid bli savnet. Du orket ikke leve lenger, etter at kreftoperasjoner og cellegiftbehandling etterlot deg med store smerter og problemer. Med alt jeg vet om hvordan du hadde det og ikke minst det du skrev i ditt avskjedsbrev kan jeg ikke annet enn å respektere ditt ønske om å endelig få slippe all smerten og lidelsene du hadde. Spesielt etter at helsevesenet ikke lenger kunne hjelpe deg mer. Ekstra vondt er det også å tenke på hvor urettferdig livet er og at en sykehusfeil for mange år siden skulle få en slik konsekvens. Ufattelig paradoksalt er det også at den behandlingen som skulle redde livet ditt fra kreften, var det som gjorde livet ditt ulevelig. Jeg trøster meg med at det aldri virket som du var redd for å dø. Du var derimot redd for å ikke kunne leve et godt liv. 

Du hadde et stort hjerte spesielt for de svakeste. Du brydde deg om at alle skulle ha det bra, selv når du selv hadde utfordringer. Du var ikke bare min kjæreste, og kone. Du var også min beste venn og samtalepartner. Vi var sjelevenner og det oppdaget vi raskt den gangen vi ble sammen 29. januar 2000. Da vi allerede 13. desember forlovet oss samme år var vi begge sikre på at det var vi som skulle leve sammen resten av livet.

Jeg vil rette en stor takk for det utrolige engasjementet naboer, venner, bekjente og ikke minst helt ukjente viste under leteaksjonen. Det er utrolig rørende å se hvordan så utrolig mange satte alt annet til side for å bidra. Det var så mange som bidro i leteaksjonen at jeg ikke har oversikt, og derfor får jeg ikke takket alle direkte. I tillegg vil jeg takke Politiet og redningstjenesten som raskt satte store ressurser i gang.

Det er ufattelig og uvirkelig at du er borte. Men jeg skal ta vare på de gode minnene og du vil alltid være med meg i tankene så lenge jeg lever.

Klem fra din elskede Ole Kristian

Takk for alle gode minner, omsorg og kjærlighet. Du vil for alltid bli savnet. Du orket ikke leve lenger, etter at kreftoperasjoner og cellegiftbehandling etterlot deg med store smerter og problemer. Med alt jeg vet om hvordan du hadde det og ikke minst det du skrev i ditt avskjedsbrev kan jeg ikke annet enn å respektere ditt ønske om å endelig få slippe all smerten og lidelsene du hadde. Spesielt etter at helsevesenet ikke lenger kunne hjelpe deg mer. Ekstra vondt er det også å tenke på hvor urettferdig livet er og at en sykehusfeil for mange år siden skulle få en slik konsekvens. Ufattelig paradoksalt er det også at den behandlingen som skulle redde livet ditt fra kreften, var det som gjorde livet ditt ulevelig. Jeg trøster meg med at det aldri virket som du var redd for å dø. Du var derimot redd for å ikke kunne leve et godt liv. Du hadde et stort hjerte spesielt for de svakeste. Du brydde deg om at alle skulle ha det bra, selv når du selv hadde utfordringer. Du var ikke bare min kjæreste, og kone. Du var også min beste venn og samtalepartner. Vi var sjelevenner og det oppdaget vi raskt den gangen vi ble sammen 29. januar 2000. Da vi allerede 13. desember forlovet oss samme år var vi begge sikre på at det var vi som skulle leve sammen resten av livet. Jeg vil rette en stor takk for det utrolige engasjementet naboer, venner, bekjente og ikke minst helt ukjente viste under leteaksjonen. Det er utrolig rørende å se hvordan så utrolig mange satte alt annet til side for å bidra. Det var så mange som bidro i leteaksjonen at jeg ikke har oversikt, og derfor får jeg ikke takket alle direkte. I tillegg vil jeg takke Politiet og redningstjenesten som raskt satte store ressurser i gang. Det er ufattelig og uvirkelig at du er borte. Men jeg skal ta vare på de gode minnene og du vil alltid være med meg i tankene så lenge jeg lever. Klem fra din elskede Ole Kristian

Til minne om Ragnhild

Bidra med innhold