Jeg møtte ikke min NRK-kollega og med-parkinsonist Bjarne så mange ganger, men han har satt spor. Etter at jeg fikk diagnosen i 2010 hadde jeg en oppløftende samtale med ham. Det som gledet meg mest var hans klare tanke og optimismen på mine vegne. Han deltok så på åpningen av min utstiling "Dette er Parkinson" på DogA. Veldig gledelig for meg. Til sist hadde jeg og flere gleden av å få ha gode kveldssamtaler med ham på Fram Helserehab i fjor vår. Krokbøyd, men med humoren og tanken, samt evnen og viljen til å oppmuntre andre, i god behold. Jeg er glad jeg fikk møte ham.
Mitt første møte med Bjarne var da han som utsendt fra Ungdommens Radioavis var i Tromsø og intervjuva meg som regidebutant fra DI i Stholm på Hålogaland Teater med i "Denne verden e ailt mulig" av Klaus Hagerup 1980 for Ungdommens Radioavis. Skjønte ikke hvor stort det var, før de voksne fortalte meg det. Traff han igjen da jeg blei ansatt i Radioteatret i Nrk 1992. Må si han var og er fortsatt for meg en av Nrk personlighetene jeg respekterer mest. Han var leder. Jeg hadde han aldri direkte, men har skjønt, og veit gjennom mange fine samtaler med den kloke mannen, at han var min mann. Han skjønte en dritt. Var P2 sjef. Klok, vennlig, kunnskapsrik og ville gjøre andre gode. En lytter. Min siste prat med han, i gangen i 2.etg tror jeg, blei heldigvis mye lenger enn jeg trodde den skulle bli da jeg traff den krokete mannen, men med de glødende øya. Blikket og orda. Bjarne er og var hel ved, en garantist for kvalitet. En Hedersmann! Dypt savnet.
En siste hilsen fra Kathrine og Alf, Eva og Pål.
Hvil i fred. Fra Pernille og Eivind, Shelley og Johan, Richard, Ida, Christian, Synne, Vilde, Ane, Lucas, Linn, Stian, Kasper.